Morgenandakten mandag 19. september

Folk som deg og meg

Levi Henriksen
Foto: rolf m.aagaard/gyldendal

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg som forfatter og musiker så ofte skriver om tapere. Da reagerer jeg alltid med irritasjon.

For selv om jeg har en hang til å skrive om mennesker som sjelden innehar den høyeste status eller besitter all verdens rikdom, er dette mennesker som aldri gir opp, og i min bok er det noe som kjennetegner alt annet enn en taper. For meg har det alltid ligget en egen skjønnhet hos mennesker som forstår hvor stor man blir, bøyd ned på kne.

Men altså, når jeg får dette spørsmålet om hvorfor jeg skriver om folk som lever på siden av det etablerte, kan jeg egentlig summere det opp i et ord på fem bokstaver. Mamma.

I Bibelen står det at man skal være en gjører, og ikke bare en hører, og mamma nøyde seg aldri med å være bedehuskristen. Hun var ingen farisertype som bare var opptatt med å be høyest i tempelet. Mamma syklet bygda rundt med gitaren bak på ryggen og trappene til vanlige folk ble sceneinngangen til hennes konsertsaler.

Hun dro rundt til de utslåtte, nedslåtte og utstøtte, til både rusmisbrukere og de misbrukte. Alle de som andre folk priste seg lykkelig over at de slapp å ha noen omgang med, som om den ulykken som hadde rammet dem virkelig kunne smitte.

Mamma kom på besøk først og fremst som et medmenneske, og dernest en sangevangelist hvis noen ønsket det - og det gjorde faktisk de aller fleste. Gangene jeg var med henne på disse rundene gjennom bygda, la igjen en grunnleggende forståelse i meg av at det finnes ikke noe slik som en dårlig forsamling, bare mange late artister.

Det var mamma som lærte meg min viktigste lekse som musiker, nemlig at i blant må man virkelig jobbe for å få publikum over på din side.

Og jeg kan huske at jeg måtte være med mamma på jobb som rengjøringshjelp eller kokke på helt idealistisk grunnlag rundt hos de mindre vellykkede i bygda. Og jeg misunte kameratene mine som hadde mødre med ordentlig jobb, og som slapp å gå inn i disse husene der lukta av gammel fyll hang i veggene som en tapperhetsmedalje tildelt for livets alle nederlag.

Og en gang sa jeg til mamma at jeg ikke likte fulle menn fordi de luktet vondt og snakket rart. Det var da mamma tok hånda mi og sa: Husk det, Levi, fulle menn er folk akkurat som meg og deg.

Det var disse opplevelsene sammen med henne som senere fikk meg til å skrive "Så la oss vente ut disse vemodsdagene som alltid rammer folk med ambisjoner, kjære. La oss ikke bry oss om det maset det der, for hva annet er tapere enn vinnere som har stått opp på en dårlig dag, og helgener? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er syndere som aldri har sluttet å prøve."

Levi Henriksen

Musikk: Waylon Jennings - "Untitled Waltz"