Morgenandakten mandag 19. oktober

Behovet for å bli sett

Kari Hop Fjæreide
Foto: Rolf Helle Mathiesen

Sarah og Abraham hadde etter hvert blitt et voksent ektepar, men enda var det bare de to. I en årrekke hadde de ønsket seg et lite barn. Men barnet lot vente på seg. Ville det noen gang skje dem?

Håpet som engang var så sterkt var i ferd med å ebbe ut. Sarah - ser ingen annen løsning enn å be mannen Abraham om å få barn med tjenestekvinnen Hagar. En ikke så uvanlig praksis, men nok heller ikke ideell.

Det blir som Sarah ønsker. Hagar blir med barn. Snart har hun en voksende mage av nytt liv. Deres etterlengtede liv. Men synet av Hagars voksende mage gjør Sarah vondt. Forholdet mellom de to kvinnene blir etter hvert så dårlig, at Hagar tvinges til å rømme ut i ørkenen. Der, alene, uten beskyttelse, ensom og gravid befinner hun seg uten håp for fremtiden.

Men Hagar er ikke alene. Ved en vannkilde møter Gud henne i en engels skikkelse. Med blikket fra Guds engel og noen betryggende ord, får Hagar tilbake troen på seg selv, tro på barnet og fremtiden. I takknemlighet over å ha blitt sett og møtt, roper Hagar ut Guds første og kanskje viktigste navn og kjennemerke; “Du er Gud som ser”.

I møte med Gud bekreftes et grunnleggende behov hos Hagar, som er et grunnleggende behov hos alle mennesker, behovet for å bli sett. Det samme behovet kjenner vi igjen hos Sarah, den barnløse kona som sendte Hagar ut i ørkenen. Sarahs behov for å bli sett, fører til at hun bli misunnelig på Hagars voksende mage.

Det er ikke sikkert at alle kjenner seg igjen i denne fortellingen. Men behov for å bli sett deler vi, uavhengig av vår historie. I blikket fra en annen ligger annerkjennelse, fellesskap og tillit. Elementer vi alle trenger for å finne mot og styrke til å møte livet.

Fortellingen om Sarah og Hagar slutter ikke i ørkenen. De to får etterhvert hvert sitt guttebarn, som begge skal få betydning for slekter etter slekter i all ettertid. På ulikt vis kan Sarah og Hagars fortellinger være symbol på alles behov for å bli sett.

Sarahs som i møte med sin egen lengsel ikke kan møte andres. Eller som Hagars, som midt i det håpløse og ukjente, skimter Gud, som ser. En påminnelse om at Gud ser, også nå, i vår hverdag.

Kari Hop Fjæreide

prest i Søreide menighet

Musikk: Bjørn Eidsvåg - "Du tok ikkje auene dine frå meg"