Morgenandakten mandag 19. oktober

En ørkenvandring

Odd Eidner
Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde

Har du hørt uttrykket "ørkenvandring"? Det brukes ofte om et prosjekt som tar lang tid, og som kan være kjedelig. Men hvor stammer uttrykket fra?

Denne uka tar jeg for meg noen dagligdagse uttrykk som har sitt utspring i Bibelen. Vi må til Det gamle testamentet for å finne bakgrunnen for dette uttrykket. Det handler om Moses og jødefolket, og vandringen til Det lovede land. Strekningen fra Egypt til Israel er ikke så lang, men det tok hele 40 år før de nådde målet. De tok nok ikke den raskeste veien. Og de møtte mange hindringer underveis. Store deler av veien gikk de gjennom ødemark og ørken.

Historien om jødefolkets vandring gjennom ørkenen er en nyttig påminnelse for det moderne menneske om at veien til det gode liv går ofte gjennom et karrig og kronglete landskap. Det fikk jødefolket erfare.

De levde som slaver under Farao i Egypt, og lengtet tilbake til heimlandet sitt. Da Moses stod fram som leder og ville føre dem heim til Det lovede land, så var de ikke tungbedte. De flyktet i samlet flokk, og unnslapp så vidt Faraos soldater da de krysset Rødehavet.

Jødene jublet av lettelse og glede, og trodde at nå var de snart i sikkerhet. Men da først begynte ørkenvandringen. Det var langt å gå for slitne føtter, sola steikte ubarmhjertig varmt i den brennhete ørkenen, og de slapp opp for både mat og drikke underveis.

Men Vårherre hadde omsorg for dem, og han ga dem manna å spise. Det var et slags rim som lå på marka hver morgen, og smakte som brød. Dette er jo også blitt et uttrykk – at noe kom "som manna fra himmelen". Det brukes gjerne om en uventet gave som kommer i rette tid.

På denne måten fortsatte jødefolket sin ørkenvandring. De klagde stadig på det de savnet, og gjorde også opprør mot både Moses og Vårherre. Da Moses ble lenge borte på Sinaifjellet, samlet de sammen det gullet de hadde og støpte det til en gullkalv som de danset rundt – i glede og tilbedelse. Det er bakgrunnen for uttrykket "dansen rundt gullkalven", som ble skapt midt i ørkenvandringen.

Da Moses kom ned fra fjellet, hadde han med seg De ti bud på to steintavler. De skulle regulere livet til jødene for all tid framover. De ti bud har vist seg å være svært levedyktige, og har overlevd i flere tusen år.

De gjelder fortsatt som en god rettesnor for livet vårt på denne jorden. De ble altså til midt under ørkenvandringen, og det var Moses som fikk den ære å lansere dem. Han var i det hele tatt en staut leder som levde sammen med folket sitt på den lange vandringen.

Endelig nådde de målet, og de kunne se inn i Israels land. Etter 40 års ørkenvandring var de kommet til Det lovede land. Moses hadde sikkert gledet seg stort til å gå den siste etappen – selve sjarmøretappen, sammen med folket sitt. Men da fikk han beskjed om at han skulle ikke være med videre. Det var hans etterfølger Josva som skulle lede folket det siste veistykket. Moses fikk bare skue inn i det, før han døde og ble begravd der – ved terskelen til Det lovede land.

Denne historien fra Det gamle testamentet kan lære oss noe om utholdenhet. Ei ørkenvandring tar lang tid – ikke bestandig 40 år, men alltid lengre enn man tror. Men belønningen er å nå fram til det målet man har satt seg.

Odd Eidner

Musikk: Bergen Domkantori - "Vær sterk, min sjel"