Morgenandakten mandag 19. april

Smittende ro

Pernille Astrup
Foto: Sofie Astrup Grimsmo

Jeg kommer til å stryke på eksamen. Jeg vet det. Jeg har lest lite. Og jeg forstår ikke hva som står i bøkene heller. Alt er bortkastet

Det er eksamenstid. Ordene renner ut av en stressa student. En medstudent vil trøste. Hvis du stryker, så stryker i alle fall jeg. Du har lest mye mer enn meg. Og jeg har ingen erfaring.

Synes du du har hørt denne samtalen før? Jeg har hørt den utallige ganger. Jeg har vært den stressa studenten. Jeg har vært den minst like stressa vennen også. Jeg har opplevd igjen og igjen hvordan uro og redsel smitter mellom oss mennesker. Det går nesten like fort som i en fiskestim der hele gjengen reagerer i det øyeblikk en av dem værer fare.

Sånn er også vi lagd. Med våkenhet for fare har vi større sjanse for å overleve. Derfor husker vi trusler vi har møtt. Og reagerer lynraskt hvis vi blir minnet på dem. Derfor blir vi stressa av andres stress, sånn for sikkerhets skyld, uten en gang å legge merke til det.

Men vi mennesker har noe som fiskestimer ikke har. Evnen til å reflektere. Evnen til å styre vår oppmerksomhet. Det gjelder bare å hente fram den evnen når vi trenger den som mest.

Det er ikke lett for to studenter som har klatret etter hverandre til toppen av stresstigen og opplever at den begynner å vakle. I redsel der oppe trenger de noen som minner dem på det, noen som holder et stødig tak i stigen og ber dem klatre ned igjen.

Den som skal klatre ned en vaklende stige, trenger balanse og kroppsbeherskelse. Det gjelder å trekke pusten, begynne å røre på kroppen, det gjelder å lirke på seg, legge merke til trinnene under fotsålene. Det gjelder forsiktig å løsne hendenes jerngrep og varsomt bevege seg nedover.

«Kom til meg, alle dere som strever og har tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile», sa Jesus, men vi mennesker trenger hverandre for å forstå hva det betyr. Vi trenger mennesker som holder stigen og hjelper oss å trå den ned i trygghet. Vi trenger hverandre når vi er i ferd med å klatre til topps igjen.

Det hjelper lite med stressa motargumenter når vi er redde eller usikre. Vi trenger noen som ikke lar seg smitte av stresset, men i stedet minner oss om at vi har en kropp som kanskje trenger en klem eller en tur ut i frisk luft. En kropp som trenger å strekke på seg. Eller som kanskje bare behøver noen som forstår hvor strevsomt det er å være student midt i eksamen. Hvor slitsomt det er å være menneske når kravene er store.

Vi trenger ro fra andre når vi ikke har ro selv. Først da kan vi finne litt hvile.

Pernille Astrup

studentprest ved Universitetet i Sørøst-Norge

Musikk: Morten Harket - "Tilbake til livet"