“Se på oss,” sier han til tiggeren. Jeg prøver å møte blikkene til de tiggerne jeg kommer forbi. Fordi jeg vet at mange ikke gjør det. Men jeg synes det er vanskelig de gangene jeg ikke gir penger. Fordi jeg vet at forskjellen på deres liv og mitt, er brutal. Jeg ønsker absolutt ikke å si “se på oss”, slik Peter gjorde - for hva ser de da? Peter kunne si det, fordi han selv ikke var spesielt privilegert, han var I større grad på likefot med tiggeren, og han visste hva han ville gi. - Men jeg?
“Det jeg har, vil jeg gi deg,” fortsetter Peter. Hva har jeg å gi? Mye. Det har vi alle. Tid, penger, et smil, en hånd. Alle er vi skapt til både å gi og ta imot. I en verden full av dødelige forskjeller, er det livsviktig å gi. Men vil jeg gi det jeg har? Mye tyder på at jo mer vi har, jo mindre er vi villige til å dele; både som enkeltmennesker og som samfunn. Men hvis vi bekjenner en Gud som ga alt for oss, og ba oss elske vår neste på samme måte, da må jo det få hverdagskonsekvenser ?!
“Reis deg og gå!” avslutter Peter. Det ville jeg aldri våget å si. Jeg tror på at undere kan skje. Det er i grunnen en naturlig konsekvens av at jeg tror på Gud som Skaper og livgiver, korsfestet og oppstanden, med sin Hellige Ånd tilstede overalt I et evig ekspanderende univers. Da er ikke et helbredelsesunder en umulighet. Evangeliene er fulle av dem. Underne. Jeg tror på at de skjer, og jeg har møtt mennesker som selv har opplevd undere. Samtidig vet jeg om altfor mange ganger hvor de ikke har skjedd. Undere er vanskelige - både når de skjer, og når de ikke skjer. Det gjelder å åpne opp for at undere skjer, og samtidig være der for hverandre når de ikke skjer - med fortsatt tro på Guds livgivende og nyskapende krefter. Se. Gi. Tro. Det er ordene jeg går inn I denne uka med.
Sunniva Gylver
Musikk Balm in Gilead Kristin Asbjørnsen