NRK Meny
Normal

Morgenandakten mandag 18. september

Å komme sterkere tilbake

Ragnhild Bjørvik Opsahl
Foto: Bernt Olsen

Sønnen sitt i grisebingen. Han hadde tatt pengene fra faren, levd livet til det fulle, men nå var pengene brukt opp og han sitter igjen uten noe. Han bestemmer seg derfor for å vende hjem, fordi han innser at til og med tjenerne har det bedre på gården til faren. Han drar hjem, og allerede langt unna gården ser faren han, og han kommer springe imot han med åpne armer.

I fortellingen om den bortkomne sønnen hører vi ofte at faren er et bilde på Gud, som tar imot oss alle, med åpne armer, fest og glede. Og ofte blir historien brukt som en fortelling om at vi alltid kan komme hjem til Gud, selv når vi har vært borte en stund.

Men, er det mulig å si at fortellingen om den bortkomne sønn ikke bare forteller oss at man alltid kan komme hjem til Gud, men at det til og med kan være godt å komme seg unna Gud? Kan vi lese fortellingen på den måten at det til og med kan være sunt for oss å gjøre som den bortkomne sønnen, og ta avstand til Gud, til troen vår?

For nettopp ved å velge bort noe, så kan man se noe fra en annen synsvinkel. Nettopp ved å forlate noe, kan man kanskje oppdage hva man liker, og ikke liker, med det vi forlot. Og kanskje kan man, som den bortkomne sønnen, oppdage hva man savnet, og at man til og med hadde det bedre der man var, og kommer sterkere tilbake.

Vi kan ikke med sikkerhet vite hva som hadde skjedd om vi hadde valgt vekk Gud, og om det i det hele tatt er mulig å velge. Blir troen bare borte, eller sterkere? Blir troen bare svak, eller tydeligere, fordi vi opplever at vi står igjen med noe som kjennes mer ekte, mer gjennomtenkt?

Jeg tror ikke det finnes ett svar på dette. Vi er mennesker som tror og som tviler. Vi som aldri dro, vi som har forlatt Gud for godt og vi som har vendt tilbake. Men uansett om man tenker at det kan være lurt eller fullstendig hårreisende å forsøke å vende Gud ryggen bare for å se troen fra en annen synsvinkel, så står alltid slutten av fortellingen som en bauta. Og det er at om vi drar vår vei, står Gud der fremdeles med åpne armer om vi vil hjem.

Ragnhild Bjørvik Opsahl

Musikk: Cezinando - "Håper du har plass"

Musikk P1+ Tommy Körberg - "Jag skulle vilja våga tro"