Sommernatt og vennefest – jeg står på en trapp utenfor et hus og prater ivrig med en venninne. Innenfra lyder høy musikk og glade mennesker. Med ett bryter en annen stemme gjennom og fanger oppmerksomheten min.
En mann kommer inn på gårdsplassen bak ryggen min. Jeg ser ham ikke fra der jeg står, og han bruker ikke navnet mitt. Han sier ikke hei heller, men i det ordene hans når meg, vet jeg de er myntet på meg: «Jeg tror jeg trenger en velsignelse eller noe».
Jeg begynner å le. Jeg er vant til å bli vitset med på fester. Folk har sunget søndagsskolesanger for meg i fylla eller bedt meg fikse godt vær, men latteren stilner brått i møte med et nakent og alvorlig ansikt.
Er du alvorlig? Jeg blir nødt til å spørre.
Ja, jeg tror det. Han svarer ærlig og ser på sett og vis like overrasket ut som meg. Det er som om tiden stopper opp, og det er høytid i luften. Musikken og de glade menneskene er perifere og er erstattet av en stor stillhet og intens forventning.
Og samtidig nøler jeg fordi jeg blir overveldet av sjenanse. Det er så nakent. Ingen prestekjole til å beskytte meg. Ikke noe kirkerom til å definere meg.
Vil du at jeg skal velsigne deg? Nå? Her? Jeg spør enda en gang i håp om å slippe unna, og han nikker bekreftende. Han tuller ikke, og jeg må snakke til meg selv med et stort alvor: «Pernille, nå må du ta deg sammen. Din sjenanse står i veien for Guds velsignelse. Tre til side så den kan komme gjennom»
Jeg legger hånden på mannens hode, han bøyer nakken og tar imot i det ordene renner gjennom meg. Min venninne står helt stille ved siden av, men øynene avslører at hun er med og lar seg berøre. Han ser opp og puster ut, liksom lettet. Så sier han «takk», og «nå føler jeg meg bedre». Og kvelden går videre som om ingenting har skjedd. Men alle tre har i et lite et øyeblikk fått kjenne at evigheten åpnet seg. En liten stund fikk vi et gløtt inn i en større sammenheng og en bekreftelse på at vi er båret. Jeg fikk gaven å si de velsignende ordene og oppgaven å tre til side slik at jeg ikke var i veien, men det var mannens bønn som den natten åpnet døren til den virkeligheten som alltid er der. Den som de fleste av oss stadig mister av syne.
Pernille Astrup
studentprest ved Universitetet i Sørøst-Norge
Musikk: Peter Hollens – «Amazing grace»
