Morgenandakten mandag 18. mars

La oss snakke litt om ensomhet

Linn Skåber
Foto: Tom Øverlie / NRK

Salme 22, 1

La oss snakke litt om ensomhet. Dette litt vanskelige, melankolske, harde, men samtidig myke, rørende og neste poetiske ordet. Ensomhet.

Jeg har alltid tenkt at kloke mennesker takler ensomhet, kloke mennesker bruker ensomheten til noe, om ikke annet. Kloke mennesker og ensomheten er venner. Bestevenner. Og om de ikke tåler den, klarer de å omsette den i noe annet i hvert fall.

Men hva med oss vanlige hverdagsmennesker i blokkleiligheter midt i byen, kanskje, med hvitt, skarpt morgenlys inn av vinduet eller i et lite hus i mørket ved et jorde eller i en park omgitt av andre mennesker, men også total ensomhet. Hva med oss?

Kan vi lære å bli venn med han, Ensomheten? Kan vi ensomme bli venner med denne skumle, private, langsomme og urolige ensomheten?

Det som er ganske sikkert er iallfall at vi alle, en eller annen gang i livet, vil stifte bekjentskap med denne følelsen, ensomhet. Vi kom alene til denne jorden og alene skal vi dra. Til og med Jesus skrek ut sin ensomhet til faren sin da han hang på korset; Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Han, til og med Han, som vel er den siste som skulle tvile på at han ikke var forlatt, ikke var ensom. Han var ensom. Som oss, en av oss.

Jesus var Guds sønn, men inni seg kanskje mest en gutt, en ungdom, et menneske og beviste at det er menneskelig å være ensom, det er antageligvis like vanlig som å være forkjøla av og til eller spise en brødskive med geitost, eller rett og slett en naturlig del av det å leve. Så hvorfor er vi så redde for å prate om det? Hvorfor hører vi så sjeldent: "Jeg følte meg så ensom i helgen? Jeg føler meg så ensom hjemme etter jobben? Eller jeg føler meg så ensom hele tiden?"

De gangene det nevnes, for eksempel i forbindelse med at noen har dødd uten at noen har møtt opp i begravelsen til noen, eller at en gammel dame ved juletider forteller i avisen at hun ikke har noen steder å være julekvelden, så vil vi jo gjerne prate om det, mange vil til og med si at de har det på samme måten selv, og den gamle damen fra avisen får mange tilbud om flere hjem og komme til.

Men det dreier seg som oftest ikke om julaften heller. Det dreier seg om mandager og tirsdager, da en dag bare er en dag og ingenting skal stekes eller feires.

Jeg tror det dreier seg mer om et "hei" jeg, eller et "jeg rekker en liten kopp kaffe med deg" eller "hva gjorde du i går" eller "skal du ha noe på butikken, jeg skal bort dit uansett", som egentlig betyr det samme uansett. "Jeg ser deg". "Jeg lever samtidig og ved siden av deg".

Jeg ville likt det, at noen gjorde det for meg.

Linn Skåber

skuespiller, komiker, forfatter

Musikk: Maria Mena - "Til alle tider"