Jeg har en ung venn som jobber med å rettlede, se og bekrefte barn og unge mennesker. Hun forsøker å være en trygg voksenperson for glade og optimistiske barn, men også for unge som sliter med å finne sin plass og mening med livet.
Min venn vet hvordan det føles å ikke høre til, for hele livet har hun levd med en sterk lengsel etter å finne svar. Svar på hvem pappa'n hennes er. Moren har nektet plent å fortelle noe som helst. Min venn er enebarn og i slutten av tyveårene.
I 2020 tok hun mot til seg å gjorde noe som fikk henne til å skjelve av frykt og spenning. Hun la sin helt unike dna-kode ut på et nettsted som søker match blant andre som også leter etter sine slektninger.
Hun kjente frykt, for tenk om svaret ville gjøre livet enda mer problematisk. Hun kjente spenning, for tenk om det kom et svar som ville fylle det store tomrommet med noe godt! Nettet jobber raskt, svaret kom veldig fort.
Svaret fremsto som et slektstre med navn og grener med mulig slektskap til henne. Øverst på navnetreet befant det seg et mannsnavn med så sterk match at søkemotoren ikke bare antydet, men nærmest bekreftet at denne mannen med stor sannsynlighet var hennes far.
Denne mannen var totalt ukjent for min venn, og ingen ting av det hun fant ut om han på google gjorde henne noe klokere, bortsett fra en ting: et bilde av mannen. Hun tar mot til seg og sender den fremmede mannen en mail. I mailen forteller hun mannen hvem hun er, hvor og når hun ble født og viktigst av alt: hvem moren er.
Svaret kommer raskt. Han skriver: «alt du forteller er helt nytt for meg. Jeg var student i samme by, på samme tid som du ble født. Jeg kjenner ikke din mamma, men vi festet sammen og hadde hva du kan kalle en one-night-stand omtrent 9 måneder før du ble født. Vi må møtes, og kanskje ville det være lurt å ta en ny dna test for å få en 100% bekreftelse på forholdet. Kan du møte meg i Oslo om to dager?»
Min unge venn går nærmest i ring de neste 48 timene. Så kommer dagen. Hun peiler seg inn på kafeen hvor de har avtalt møte, hun tør nesten ikke se opp. Der reiser en mann seg og kommer henne i møte. Han stopper opp, de blir stående å se hverandre dypt inn i øynene noen evige sekunder før han åpner armende på vidt gap og sier: «Det finnes ingen tvil om at du er min!»
Pappa'n til min venn har hele sitt voksne liv jobbet med å hjelpe barn og unge som strever med livene sine. Han er enkemann og har selv ingen biologiske barn, men kommer fra en stor og varm familie hvor alle har åpnet opp hjertedøra på vidt gap for min unge venninne. En lykkelig slutt på en livslang indre betennelse for min venninne. Ikke alle historier ender slik. Sjansen for å bli skuffet er stor, men jeg ville likevel dele denne historien med dere fordi:
På samme måte som min venn ble møtt av sin far, skal også du og jeg bli møtt av vår far i himmelen den dagen vi kommer hjem. Han står med armene på vidt gap og sier: «Det finnes ingen tvil om at du er min!»
Jan Erik Larssen
foredragsholder
Musikk: Millan Holm – «Tryggheten»
