Morgenandakten mandag 18. desember

En bror som gjør oss litt mindre ensomme

Kristine Sandmæl
Foto: Lars Haugdal Andersen

Jeg har ofte kjent på ensomhet gjennom livet. Jeg var et ensomt barn på mange måter, og gjennom voksenlivet har ensomheten også vært en følgesvenn. To dager i året har vært de verste. Det er dager som de fleste av oss forbinder med familiehygge og kos. Det er 17. mai og julaften.

I mesteparten av mitt voksne liv, har jeg bodd 150 mil fra min familie, og jeg har hatt en jobb som gjør at jeg de fleste 17. maier og de fleste juler har jeg ikke kunnet feire med familien min.

Sterkest har alltid følelsen av ensomhet vært på julaften. Etter å ha feiret gudstjenester hele dagen, den siste sammen med 800 mennesker i den storslåtte Lofotkatedralen, og ønsket alle god jul i kirkedøra, etter å ha sett de glade familiene som var samlet til jul, studenter som var kommet hjem, sambygdinger som stolt kunne vise fram flokken av barnebarn som var vokst siden sist jul.

Etter å ha sagt god jul til kirketjener og kantor, vandret jeg ned kirkebakken mens kirkeklokkene ringte julen inn, jeg så på alle de tente lysene på kirkegården, og låste meg stille inn i et tomt hus. Ensomheten var en fast følgesvenn da.

Reklamer og TV-program, radioprogram og i tradisjonene kappes om å minne oss på at julen er kos og hygge og samvær med familie. Jul er gaver og god mat. Jul er stemning og tente lys i vintermørket.

For mange er jul er ensomhet og savn. Vi er aleine og vi er sammen. Det er vi hele året. Det er vi hver dag. Men på julaften blir det forsterket. De som er alene, blir enda mer alene, og de som er sammen, er enda mer sammen.

Men ensomheten teller ikke antall mennesker. To kan være ensomme, selv om de er sammen. En familie kan føle på ensomheten, selv om de er mange. Ensomheten kan ha mange kilder. Vi kan savne noen vi er glade i, eller kanskje vi kjenner på ensomhet fordi vi ikke føler at vi passer inn i fellesskapet på arbeidsplassen, i samfunnet, i kirka – eller i familien. For de fleste av oss, så er ensomheten en følgesvenn i større eller mindre deler av livet.

Jeg tror Maria og Josef også kjente på ensomheten den første jula. Maria og Josef er alene i verden på vei mot Betlehem. Det var ingen som ville hjelpe dem. Dørene var lukket inn til varmen i herbergene. De var overlatt til seg selv i en fremmed by. Alene.

Men mitt i den ensomme kampen til to unge foreldre, bøyer Gud seg helt ned - til oss. Midt i ensomheten bøyer Gud seg ned til oss. For Gud er også hos dem som er utenfor. Gud er også hos dem som har fått døra lukket for seg.

Julens evangelium skal vise oss at Gud er hos de nederste små. Gud er hos dem som står utenfor å banker på. Alene i verden føder Maria Gud til vår jord.

Julens evangelium forteller oss at hvor små og ensomme vi enn måtte føle oss, så ble Jesus født på jorda for å være vår bror. Og det gjør oss litt mindre ensomme.

Kristine Sandmæl

Prost i Lofoten prosti

Musikk: Trond Granlund – "Himmel på jord"