I intervjuet forteller ”Victoria” (17) at hun har holdt på med selvskading i tre-fire år. Hun hadde så mye smerte inni seg at hun måtte få det ut. Så begynte hun å skade seg selv for å dempe den indre smerten. I bunnen lå et negativt syn på seg selv. Hun greide aldri å akseptere seg som hun var. Derfor felte hun denne knusende dommen over livet sitt: ”Aldri god nok!”
Jeg tror mange kunne sagt det samme om seg selv. Lista legges høyt for å bli fornøyd. Jakten på det perfekte liv er nærmest blitt en folkesport. Det gir seg mange utslag. Det er mye kroppspress blant ungdom og barn. Når vi bare ser det perfekte i reklame og media, tror jeg vi har glemt hvordan en vanlig kropp faktisk ser ut. Den er aldri helt perfekt, men det går an å bli glad i den likevel.
Jeg har fulgt med på det TV-programmet som heter ”Prosjekt Perfekt”. Hovedpersonen forsøkte alle mulige slags oppskrifter – både innenfor trening og ernæring, for å bli perfekt. Det var et underholdende program. Men det hadde en alvorlig undertone. For det er veldig mange som har et privat livsprosjekt som heter: ”Prosjekt Perfekt”. Vi blir stimulert av reklame og facebook, og så biter vi tennene sammen og prøver så godt vi kan. Men det er et prosjekt som er dømt til å mislykkes. For livet blir aldri perfekt. Vi blir aldri perfekte. Så feller vi en hard dom over oss selv: ”Aldri god nok!”
Jeg holder på med et annet prosjekt. Det handler om å snakke sant om livet – på godt og vondt. Innrømme mine nederlag og svakheter uten å skjemmes over det. Senke skuldrene og kravene til meg selv. Jeg prøver å si til meg selv: ”Jeg er god nok!” Jeg innser at jeg blir aldri perfekt, men god nok. Jeg søker det ekte og ikke det perfekte. Det er jo ikke det perfekte vi blir glad i, men det som er litt skakt og skeivt, så lenge det er ekte.
Jeg har laget meg en liten Livsbekjennelse – i motsetning til den Syndsbekjennelsen som jeg vokste opp med i kirka. Da startet gudstjenesten med at vi måtte bekjenne våre synder, og vi omtalte oss selv som ”arme, syndige menneske”. Det er sant overfor Gud – men det er et altfor negativt syn på mennesket. Derfor har jeg laget denne livsbekjennelsen med ord fra Bibelen:
”Gud, du har skapt meg i ditt bilde” (1.Mos.1,27). ”Du har vevd meg i mors liv” (Salme139,13). ”Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfullt vis” (Salme139,14). ”Kroppen min er et tempel for Den Hellige Ånd” (1.Kor.6,19). ”For det er i Deg vi lever, beveger oss og er til” (Ap.gj.17,28).
Odd Eidner
Musikk: Carola og Frank Ådahl - "Du vet väl om att du är värdefull”