Hopp til innhold

Morgenandakten mandag 17. februar

Nøkkel

Kjetil Gilberg
Foto: Tom Øverlie

«Hva ønsker du deg til bursdagen din?» Jeg og minstemann satt ved kjøkkenbordet og spiste kveldsmat. I flere uker hadde han telt ned, når var det ikke mange dagene igjen til han skulle bli seks år. Han tenkte seg lenge om. Så la han brødskiva ned på tallerkenen, og så alvorlig på meg. Så sa han: «Jeg ønsker meg en nøkkel til leiligheten vår.»

«En nøkkel til leiligheten vår? Hva mener du?» Jeg ramset istedet opp allverdens ting jeg mente var bedre gaveønsker for en seksåring: «Vil du ikke heller ha en bilbane eller et tryllesett? Eller en ny fotball? Og du trenger jo noen nye ski, eller ønsker du deg ikke noen nye klær?» «Nei», svarte han bestemt. «Jeg vil ha en nøkkel.»

«Men, hvorfor vil du ha en nøkkel?» Han dytta vekk tallerkenen, og sa så høyt det er mulig å si noe, uten å rope: «Jo, når jeg er ute og leker med vennene mine, hopper på trampolina eller spiller fotball i gata. Da vil jeg ha muligheten til å komme inn akkurat når jeg vil.»

Vi bor i en firemannsbolig der ytterdøra automatisk smekker igjen. Jeg tok handa hans og sa at han aldri skulle være redd for å bli stengt ute. «Det er jo bare å ringe på, så vet du at vi alltid slipper deg inn.» Han trakk handa til seg, så ristet han på hodet og sa: «Nei! Jeg vil ikke ringe på. Jeg vil ha en nøkkel. For jeg bor her jeg også.»

Tilhørighet er grunnleggende for alle mennesker. Men selv der man kjenner seg aller mest hjemme, tror jeg de fleste en gang iblant spør: Er det egentlig plass til meg her, slik som jeg er? Og vil det alltid være noen her for meg, når jeg trenger det?

De aller fleste fellesskap stiller nemlig betingelser. Det er ikke alle som kan kalle seg norsk. Eller medlem av en eller annen losje eller supporterklubb. Det finnes kriterier for slikt. Selv i de beste familier ligger det skjulte forventninger til hvordan man skal kle seg og te seg, for å være sikker på å ikke bli snakket om på en negativ måte.

Til og med i kirken, som jo skal romme alle, er det vanskelig å passe inn for veldig mange. Det er ikke Guds feil. Det er det vi som har tatt eierskap i kirken som har skylda for, og det håper jeg vi snart skal slutte med. Gud stenger ingen ute.

Jeg tror Gud har gitt oss nøkkelen til sitt rike. I gave. Jeg tenker dette er den største gaven vi kan ta imot. Å bli invitert inn i et rike der alle som ønsker det skal kunne si: «Her vil jeg bo. For her er det plass til meg også.» For så å låse seg inn, og oppdage at vi hører til. Alltid og uansett.

Kjetil Gilberg

pastor i Kraftverket menighet

Musikk: Tuva Syvertsen – "Røta"

Skog