Morgenandakten mandag 17. desember

Det er en jul jeg fortsatt husker

Levi Henriksen
Foto: rolf m.aagaard/gyldendal

Det er en jul jeg fortsatt husker. Jeg hadde ennå ikke begynt på skolen. Himmelen lå rullet ut over huset vårt som et svart fløyelsteppe. Jeg har aldri opplevd stjernene på samme måte i Norge noen gang etterpå. Det var på mange måter mitt første glimt inn i en annen verden, en større verden, det var begynnelsen på noe.

Denne morgenene var første gangen jeg var oppe før faren min dro på jobb, og det gjorde hele situasjonen enda mer drømmeaktig. Nesten som å stå blant eslene og kuene i stallen i Betlehem. Det var både spennende og skremmende å se faren min så tidlig på en arbeidsdag.

Spennende fordi jeg aldri hadde sett ham i en slik situasjon før. Skremmende fordi han var så taus, og det virket nesten ikke som han kjente meg da han bøyde seg over benken for å sope med seg matpakka. Og jeg tenkte at slik er det å være voksen.

Så var mamma og jeg var alene i huset, og nå kom forklaringen på at jeg i det hele tatt var oppe så tidlig. Vi skulle bake lefser til jul hos tanta mi. Tante bodde kanskje 400 - 500 meter fra oss, men hjemmet hennes lå slik til at vi ikke kunne se det fra huset vårt. Det måtte være minst hundre grader den morgenen, lufta skar seg inn i huden som nye barberblad og for hvert skritt knitret det i snøen som om noe holdt på å gå i stykker i hodet mitt.

Jeg holdt hånda til mamma. Jeg holdt hånda til mamma hardt. Det var fortsatt like mørkt da vi begynte å gå, og jeg ventet hvert øyeblikk at noe stort og loddent ville komme byksende. Hadde ikke bestefar fortalt om ulven kanskje. Gråbeinen som lurte i mørket og kastet seg over unger som skulle ut for å gå på do i gamle dager. Jeg tenkte på Daniel i løvens hule, og mumlet noe inne i meg som jeg hadde lært på søndagsskolen mens jeg klamret meg enda litt tettere inntil det store mennesket som gikk ved siden av meg.

Selve lefsebakinga husker jeg ikke så mye av. Jeg bare krøllet meg sammen på slagbenken hos tante og begynte å døse mens de nyskrelte potetene ble til en haug med julelefser. Jeg var fem år. Det var snart julaften, og jeg hadde sett begynnelsen på noe. Jeg hadde sett verden ta til. Jeg hadde stirret inn i ansiktet til Jesus, jeg så øynenen hans blunke til meg, i stjernene på himmelen.

Nå er for lengst faren min død, tante og mamma. Andre mennesker jeg har kjent er også borte, under snøen. Og selv om jula er mest for de levende, er det vanskelig ikke å tenke på dem som ikke lenger finnes. Når julaften kommer i år vil jeg kjenne etter om det et sted inne i meg fortsatt bor en liten gutt, og så håpe at jeg aldri vil bli for gammel til å kunne se begynnelsen på noe i slutten av andre ting.

Levi Henriksen

forfatter og musiker

Musikk: Henning Kvitnes - "Deilig er jorden"