Glede. Det er et vakkert ord. Glede. Det er et varmt ord. Glede. Det er et ord å hvile i, stoppe opp i. Dra pusten i. Det kan være godt for oss. Særlig nå som adventstida drar seg til og det kan vanskelig å skille det vesentlige fra det uvesentlige. For det blir lett mange ting som kjemper om oppmerksomheta. Eller kanskje er det alt for få.
Det gamle ordet sier: delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg. Og da hører jeg to ting, at både gleden og sorgen er relasjonell – den leves ut og deles mellom oss. Og da skjer det noe, når sorger og gleder deles mellom oss.
Og dette var også forholdet mellom Jesus og Johannes, de pekte på hverandre. Men Johannes var krystallklar, det var Jesus som var Messias, skulle bringe frihet til folket, hør bare fra Johannesevangeliet:
”Et menneske kan ikke få til noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta.”
Johannes var tydelig redd for å bli tatt for å ville gå Jesus i næringa, ville ikke ha det på seg. Og fikk behov for å gjøre det heilt klart for sine egne disipler at hans egen gjerning var i ferd med å gå mot slutten.
Derfor denne litt kryptiske ”han skal vokse, jeg skal avta.” Men poenget er gleda, hvor glad han var for å ha gått denne veien, han var den som innvia Jesus gjennom dåpen i Jordanelva. Og nå kunne han overlate oppdraget. Dette store, store oppdraget, Messiasoppdraget, frihetsoppdraget. Han kunne la hendene hvile nå. Bare glede seg.
Det er denne gleda, denne friheta vi ser inn i, i flammene fra de tre lysene.
Og der Johannes lot hendene hvile, er vi nå hans tusen hender som skal ta imot og gi ly for et hjemløst barn fra Betlehem og andre steder. Det skinner lysene for.
Siv Limstrand
Musikk «Å kom nå med frihet» Ingrid Olava