Johannes 1, 14
God morgen!
Mange frykter nå selvsagt coronaviruset og dets videre bevegelser. Det preger våre hverdager så mye nå at også radioandakten må ta det innover seg.
Jeg vil påstå at når vi er redde og forvirrede, så er det kanskje intet sted det er mer naturlig å hente ut redselen og forvirringen, frustrasjonen, men også håpet og følelsene enn nettopp i en radioandakt. Så la da dette være et underliggende tema i denne andakten og de andre som kommer denne uken – i all ydmykhet, og i solidaritet med dem som er rammet.
Liverpool-manager Jürgen Klopp ble nylig spurt om coronaviruset og svarte at det bør du sannelig ikke spørre en fotballtrener om, det er et spørsmål for eksperter.
Sant og klokt svart.
Men det gjelder vel en filosof og en andaktsholder også, gjør det ikke? Hva i all verden vet jeg egentlig om dette?
Kanskje ikke så mye. Men som allerede antydet: en andakt, en stille stund, meditasjon, bønn – alt dette er de naturligste steder i verden for å samle og dele tanker når vi møter noe dramatisk. Og da trenger vi ikke være eksperter. Vi må bare være åpne for en litt annen type innsikt enn den man vanligvis søker.
Hvor dramatisk blir så dette sykdomsutbruddet? Hvor langvarig? Se, det vet vi ikke. Vi minnes med det om noe av selve livets mysterium – at fremtiden ikke er skrevet ennå, og at vi ikke vet sikkert hva som skal møte oss.
Men akkurat da blir Bibelens tre store dyder ekstra viktige, de som Paulus snakker om: tro, håp og kjærlighet. I en tid da arrangementer må utsettes og avlyses, mennesker blir satt i karantene, og helsepersonell må ta vanskelige avgjørelser, blir håpet, kjærligheten og den mellommenneskelige omsorgen ekstra viktig. Dette skal vi komme gjennom, sammen.
Kjære alle lyttere: Kan vi gjøre dette til en tid for smil, oppmuntring, medfølelse og omsorg? Kan vi huske at nå, når en del mennesker sjeldnere kan besøke hverandre og være nær hverandre, så trengs de gode ordene ekstra mye? Kan vi minne hverandre om at corona nok er alvorlig og skal tas på alvor, men det handler tross alt – og heldigvis – ikke om noen som vil oss vondt? Vi står overfor naturens lunefulle utvikling, kombinert med vår moderne verdens store tetthet av mennesker og kommunikasjon. Det skal vi klare å møte med skikkelighet og ekte menneskelig omsorg.
Og kanskje viktigst av alt: Kan vi gripe tanken om at noe er så mye større enn sykdommen, større enn frykten og døden? Det vonde har eksistert så lenge mennesket har eksistert. Også Bibelens forfattere og de som var Mesteren selv nærmest, visste det veldig godt. Og likevel står det i Johannesevangeliet, i det 14. kapitlet:
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.
Med disse ordene, gå da ut i dagen, billedlig eller bokstavelig, med et håpsønske og med en innstilling preget av omsorg for deg selv og andre – hva enten du befinner deg i sykesengen eller i karantene, kanskje på sykehjem eller alene eller sammen med andre hjemme. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Denne verdens krefter og coronavirus er nok sterke, men de er ikke sterkere enn Guds ånd og vår felles evne til godhet og omsorg.
Henrik Syse
filosof, forfatter og fredsforsker
Musikk: Ole Paus - "La oss leve for hverandre"
