Kari Bremnes. Dama som både kan lage musikk, fremføre den og som nå også har blitt forteller. Nylig var jeg på forstillinga «Når du kommer dit» med Kari Bremnes. Hun fortalte om sine opplevelser fra Bremnes, i Kvæfjord.
Hun fortalte at hun i oppveksten alltid ble så nyskjerrig på hvorfor hennes bestemor og alle hennes naboer måtte på forsamling, altså kristne møter. Hva det var som gjorde at de ville gå på forsamling? En gang ble hun med bestemora for å finne det ut.
Da skjønte hun det. Det handla om å høre til, også med sine følelser. Hverdagene i Kvæfjord var for mange slit og hardt arbeid. En måtte stå på og arbeide fra morgen til kveld. Ingen tid til og ingen aksept for ”føleri.” Men på forsamling, fortalte Kari Bremnes, kunne de føle. Kjerringene måtte fram med lommetørklet flere ganger og mannfolkene satt blanke i øynene. De kristne forsamlingene i Kvæfjord kalte fram følelsene.
Å høre tel også med sine følelsa! Jeg synes det var en vakker beskrivelse av religiøsitet. At følelsene får plass og rom. At det ikke er slik at en skal styre følelsene, men at det skal få være der, at en skal la seg røre ved.
Gud har skapt oss mennesker med så store evner til å tenke, skape, bygge arbeide. Han har skapt oss med føtter som kan løpe, hender som kan holde, armer som kan bære. Dette er underfulle gaver i livet. Men så har han skapt oss med følelser. Det roter jo mange ganger til ting. De kan skape konflikt og gjøre at ord kommer ut av vår munn som vi ikke egentlig ville si høyt.
Følelser kan ødelegge mye, og ødelegge for mange. Men, et liv uten følelser er likevel verre enn noe. I 1. Korinterbrev snakker Paulus om at vi alle er en kropp med mange deler, men at det er slik at dersom en del av kroppen lider, så lider hele kroppen.
Det aller fineste, synes jeg, er når kropp og følelser henger sammen. At de blir et hele. At det vi føler inne i oss, og det kroppen gjør, blir en helhet.
Tenk om kirkehus, bedehus, templer, moskeer, menighetshus, kunne være steder hvor mennesker kunne koble sammen følelsene, tankene og kroppen til et hele. Det tror jeg i alle fall er Guds vilje.
Ann Christin Elvemo
Musikk: Kari Bremnes - "Sorgen og gleden de vandrer tilhopes"
