Han er impulsiv og pågående på en – sett fra utsiden – skremmende måte. Og han har en særdeles skarp tunge og elsker konfrontasjoner. Han setter sin ære i å provosere, frastøte, fornærme og såre andre. Dersom uanstendighet og grovkornet fremferd kunne måles i kvadratkilometer og som temperatur, kunne han sammenlignes med Sibir på det kaldeste!
Så kommer mitt poeng fra filmen: Etter hvert roper Helen til moren sin: Jeg ønsker meg bare en helt normal kjæreste! - Å, svarer moren medfølende, - Alle ønsker seg det, men det finnes ingen som er slik, kjære venn! Nei, ingen er normale. Eller kanskje vi skal si alle er normale til du lærer dem å kjenne!
Vi har våre normer og verdisett når det gjelder normalitet! Vi har våre oppfatninger og vår fasit på å være normal. Det er vel derfor vi også igjen og igjen går inn i relasjoner i den hensikt - og med endeløse forsøk på - å reparere andre, forandre andre, kontrollere andre. Men det er bare oss selv vi kan forandre, ingen andre.
Å være normal er vel dypest sett å være seg selv, men på samme tid være i utvikling. Ikke for å bli en annen enn seg selv, men en forbedret, fornyet, forsterket utgave av seg selv! Vi har alle våre mangler, gjør feil og begår tabber. Men det gjør oss ikke til kjeltringer eller dårlige mennesker! Vi har våre svakheter og annerledeshet, men vi er alle unike, skapt i Guds bilde og normal på vår måte! Det var en nordlending som snakket med en såkalt søring og sistnevnte sa: «Du er så original!» «Ja, ka’ e’ du da – svarte nordlendingen – «e’ du kanskje en kopi?»
Gud skaper bare originaler og har en hensikt: at vi signerer livet med oss selv. Når profeten Jesaja sier: «Du er dyrebar i mine øyne, du er aktet høyt og jeg elsker deg» forteller det meg både om unik verdi som menneske og unik verdi for Gud. Derfor sendte Han Jesus for å bekrefte dette.
Og når vi leser om Den Gode Hyrde som forlater de 99 sauene for å lete etter den ene sauen som er kommet bort er dette et tydelig og sterkt uttrykk for den verdien vi har i oss selv og som oss selv, men selvsagt også den verdien vi har for Ham! Vi er ikke først og fremst elsket flokkevis, men ENKELTVIS! Vi er ikke forsonet med Gud og frelst av Jesus kollektivt, men personlig, en for en. Og når vi sammenholder dette med Jesu ord om at en sjel er mer verdt enn den hele verden, begynner det å demre for oss hvor verdifull vi er.
Vi er ulike som mennesker. Vi har forskjellige gaver og talenter, temperament og personlighet, livssituasjon og livsrelasjon. Men vi er alle inkludert i Guds kjærlighet slik vi er! Det er den ene siden. Men det er også en annen side; at vi alle har mulighet til å utvikle oss og potensiale i oss til å bli et bedre menneske i hverdagen.
Min psykisk funksjonshemmede sønn Preben spurte meg en gang: «Hva er å være normal, pappa!?» Ja, hva er det?
Rolf Hugo Hanssen
Musikk: Hans Inge Fagervik - «Du e' verdifull»