Jeg bor i et område i Oslo hvor det er enda rarere å ikke gå på langrennski enn det er å for eksempel være pinsevenn. Jeg er ikke dobbelt rar, for jeg går i alle fall også på ski.
De fineste turene går jeg alene i lysløypa på kvelden, der jeg glir mellom trærne, mens jeg tygger på dagen som har gått.
Men skal jeg være helt ærlig har det ikke bare vært den knasende snøen og månelyset jeg har likt. Jeg har også hatt en sterk følelse av mestring. Jeg mente nemlig å ha utviklet min helt egne nokså effektive skøyteteknikk der jeg gikk. Litt annerledes og enda bedre tenkte jeg.
Og flere kvelder og lekte jeg for meg selv at jeg var Petter Northug og så for meg når verden oppdaget min nyskapende teknikk.
Men så, for det kommer et men her, så jeg siste etappen i Tour de ski i år og oppdaget at noen av løperne i de bratteste motbakkene begynte å skøyte som meg. Så jeg var ikke original likevel.
Men det skulle bli mye verre enn det; for da hørte jeg kommentator Torgeir Bjørn si. "Ja her ser vi de er helt nede i første giret, eller "kjerringdans" som noen også kaller det".
Neste gang jeg gikk på ski følte jeg meg ikke som Northug, eller som oppfinner av en bedre skøyteteknikk. "Kjerringdans" sa jeg til meg selv. Ikke syntes jeg det gikk så fort lenger heller, siden jeg var "helt nede i første gir".
Du har også hatt øyeblikk der du måtte innse at noe du trodde du var ganske god til, for andre var "kjerringdans".
Spørsmålet er; hva gjør du med det?
Jeg kom på noe gamle kloke kong Salomo skrev til folk som strevde med langrennsteknikken eller andre ting:
Bedre med en håndfull ro enn begge hender fulle av strev.
Det er som å gjete vinden.
(Fork 4,6)
Det vil alltid være noen som er raskere og bedre. Noen å sammenligne seg med som er flinkere og penere. Og jada, det er bra både å lære, vokse og utvikle seg.
Men det betyr ikke, at vi ikke også frimodig kan danse sakte gjennom marka, i første gir.
Andreas Hegertun
Musikk: Anne Grete Preus - "Sommerfuglvinger"
