I dag er det valg – og det betyr også kirkevalg. Alle medlemmer i Den norske kirke skal få være med på å velge representanter til Bispedømmeråd og Menighetsråd. Selv liker jeg i grunnen alle som står på menighetsrådslisten hos oss lokalt.
Alle har de et brennende engasjement og utgjør en fin spennvidde. Men jeg stemmer likevel, for å vise mitt engasjement for kirken. Det er sannelig min kirke også! Og så er det noen jeg kjenner godt som jeg absolutt mener bør være i menighetsrådet. Så da blir det noen kryss på dem fra meg.
Spørsmålet om likekjønnet ekteskap er blitt den store saken ved dette kirkevalget. Jeg skal la det ligge her – jeg har uttalt meg om det i andre sammenhenger, men morgenandakten er ikke stedet for å oppfordre til å stemme på én liste eller visse personer fremfor andre, og heller ikke stedet for å argumentere for standpunkter i kampsaker. Jeg har respekt for meningsforskjell og debatt, men er også opptatt av at vi må finne steder der vi kan la debatten ligge.
Det jeg ønsker å få frem her, er at kirkevalget representerer en solid kirkelig tradisjon med røtter langt tilbake i tid: nemlig stadfestelsen av kirken som de troendes fellesskap. Vi små en alen lange, heter det i Barnas Nasjonalsang på 17. mai.
Slik også med kirken: den er også min. I den kirken skal vi ikke bare alle få ha en medbestemmelsesrett – en tradisjon som går tilbake til kirkekonsilene – vi skal først og fremst alle få være med på å feire og spre det sentrale kristne budskap, uavhengig av hva vi mener om homofili eller kirkelig organisering, nemlig budskapet om Jesus Kristus som er Guds sønn og den som bringer budskapet om frelse og nåde.
Det er det kirken er til for. Og så vil det noen ganger være uenighet om viktige spørsmål – og da blir kirkemøter og kirkevalg en arena for den uenigheten. Slik er det. Men vi må alltid holde fast ved det viktigste som samler oss, og holde fast på at skal kunne snakke til hverandre til tross for uenighet. Vi skal ta godt vare på hverandre.
"Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere" heter det i dagens bibeltekst fra 1. Peters brev, det femte kapitlet. Det er kjernen i det kristne budskapet: den kjærlighet som flommer fra verdens skaper og frelser. Musikken etter Fader Vår i dag uttrykker det samme.
Senere denne uken skal det, som seg hør og bør etter en andakt, bli salmer. Jeg vet mange lyttere setter det høyt. Men akkurat i dag tillater jeg meg å gå til min gamle helt Paul McCartney, som jeg og mange med meg fikk oppleve i Telenor Arena i sommer. Han har flere fine tekster med et oppbyggelig og også religiøst innhold, og i Motor of Love fra 1989 synger han om kjærligheten som selve grunnkraften i universet, som flommer fra dets skaper.
Det er en fin åpning på en ny dag – ja, også på en valgdag. Godt valg!
Henrik Syse
Musikk: Paul McCartney - Motor of Love
