Morgenandakten mandag 14. november

Utfordringen med å elske våre fiender

Nils Terje Andersen
Foto: Roy-Cato Myrvang Roy-Cato Myrvang

Jeg er glad i fariseerne. De kommer riktignok ganske dårlig ut i det nye testamentet, for de dømmer andre, de er smålige, og de vil knekke Jesus. Det er ikke derfor jeg liker dem. Men fordi de er der i fortellingen, og på den måten sørger for at også jeg er der, med alt mitt. Jeg kan være tiggeren langs veikanten, jeg kan være synder og toller, og til og med disippel. Men jeg kan også være fariseer. Jeg er så mye forskjellig, i likhet med de fleste andre.

"Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus" forteller Lukas. De menneskene som ikke fikk det til, de som var uglesett, - de holdt seg nær til Jesus. Det er en fin start på en fortelling om Ham. Men så fortsetter den med den harde virkeligheten: Fariseerne og de skriftlærde ser dette, ergrer seg, og sier foraktelig: "Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem."

Ja, det var nettopp det Jesus gjorde. Han tok i mot syndere og spiste sammen med dem. Levde sammen med dem, danset, gråt, festet med dem, - elsket dem som om de var hans søstre og brødre.

Det er utrolig fint. Fram til et visst punkt. Så lenge man ser for seg angerfulle tollere, og stakkarslige syndere hvis synd stort sett har gått ut over dem selv, i det minste mennesker vi ikke kjenner. Tyver som stjeler fra de rike, men ikke vanlige folk. Sympatiske syndere.

Men det kan være nyttig å se Jesus gjennom fariseernes øyne. De likte ikke dem Jesus elsket. Kanskje var det mennesker som hadde gjort andre vondt. Kanskje var det quislinger, grådige tollere som tynte doble avgifter ut av folk. Kanskje var det fæle folk han vanket med, folk jeg ikke ville likt. Hvor vakkert blir det da? Da blir det langt mer utfordrende. Da forstår vi kanskje mer av begrepet "fiendekjærlighet". Det er slett ikke et ord fra en festtale, men tvert i mot et svært utfordrende budskap.

Man vinner ikke valgkamper med sånt, det så vi bare for noen dager siden. Men amerikanerne er kanskje ikke så enestående. Ønsket om å nedkjempe det som truer, stenge grenser, bygge murer og stilne meningsmotstandere er ganske sikkert mer utbredt enn fiendekjærlighet. "In God we trust", kan man godt si –men å stole på han som sier: "Elsk deres fiender" - det er ikke så lett.

Men det er det Jesus ber oss om. Elsk deres fiender. Og her faller jeg ofte av. Her er det fariseeren i meg reiser seg, og gir meg rett til ikke å gjøre nettopp dette – å elske. Det blir for vanskelig. Og ikke bare er det vanskelig - det er noe jeg neppe vil.

Men det jeg gjerne likevel vil, det er å holde meg nær han som faktisk elsker sine fiender, som velsigner de som forbanner ham, og tilgir de som spotter. For er det et sted i verden man er elsket uansett hva man skulle vise fram av dårlige sider, så er det der.

Det må være det ærligste stedet i verden, og det er vel derfor syndere og tollere alltid har fulgt i fotsporene til Jesus. Da som nå. Folk ikke er nemlig ikke bare det vi ser. De er ganske mye. Og de er elsket, de også.

Nils Terje Andersen

Musikk: Brandon Heath – "Love never fails"