Filipperbrevet 4, 4-7
Jeg vil skrive en pilgrimsbønn, sa jeg. Ord og formuleringer som vil holde fokuset mitt skarp. Beslutningen kom i forkant av en fem måneders lang permisjon denne våren. Så på flyet ut i verden skrev jeg bønnen jeg ville be daglig de neste fem månedene på loffen.
Sånn begynner den: "Før noe annet vil jeg si: takk."
Det hadde gått kjempefint nå i over tredve dager. Å gjenta de samme ordene og setningene. De vokste i meg og jeg merket hvor glad jeg var blitt i dem, men der jeg satt nå i Thailand med kaffekoppen og notatene mine stoppet ordene opp. Jeg klarte ikke å begynne med åpningen engang.
I stedet for å knote mer tok jeg tak i pennen og laget meg en liste. Sånn begynner den:
Før noe annet vil jeg si:
Jeg liker ikke at folk som lukter vondt.
Jeg liker ikke at taxisjåfører som har bananer i frontruta.
Jeg liker ikke taxisjåfører som slipper meg av på gata med en 26 kg tung sekk, og ikke utenfor hotellet.
Jeg hater veskenettet mitt. Det er ekkelt.
Jeg klarte ikke å be før jeg hadde fått ryddet vekk støyet! Mest sannsynlig er du bedre på dette - enn meg, jeg har en tendens til å være korrekt og snill i stedet for å si det jeg tenker. Men nå vedgår jeg det for meg selv, og skriver det ned: Jeg liker ikke at folk lukter vondt! Spesielt ikke på en tolv timers busstur. Sånn er det bare. Men jeg sier det jo ikke.
Midt i den banale ærligheten tror jeg Gud vil være sammen med meg. Bønnen møter pilegrimmen og livet blir mer ekte. For samtidig som jeg våger å være mer ærlig med meg selv så blir Gud ikke bare en størrelse i livet når det skinner, men også når sekken er for tung.
Jeg tror at Gud er hellig- jeg klarer ikke noe annet når jeg ser hvor fullkomment skaperverket er? Sånn som nå - alt som har ligget brakk i vinter våkner igjen og alt det skapte vet hva de skal gjøre: Frøet, trærne, bladene.
Jeg drister meg til å snakke med Gud hver dag.
Så Siri, hvordan ber du? Hva sier du? Jeg øver meg på å si alt, akkurat slik som det er. Verken noe mer eller mindre.
Og jeg har lurt på om det er nettopp da det blir en bønn? Når jeg kommer til Gud med mitt usminkede ansikt. Bare snakker og deler. Jeg har mange slags lister jeg gir fra meg til Gud. Det er kjempeviktig, men det må ikke stoppe der!
Sutring hjelper bare for å lette på trykket. Helse kommer når perspektivene endres og Gud får det største rommet i hjertet vårt. Først da kan alt det andre livet er fylt av, blir preget og formet av Jesus.
For før noe annet - vil jeg si takk. Takk. Takk.
Her kommer fortsettelsen:
Takk for gaven livet og denne unike dagen er.
Takk for at den er alt jeg eier og alt jeg trenger.
Takk for at det ikke er noe sted jeg kan dra hvor din kjærlighet ikke allerede venter på meg.
Takk for at du lærer meg om nåden og hvilen.
Takk for at du legger gaver i hendene mine. Gaver jeg skal åpne opp og gaver jeg kan gi videre.
Hendene mine er åpne - overrask meg!
Hjertet mitt er mykt - form meg!
Ørene mine lyttende - led meg!
Det er foran ditt ansikt, Jesus Kristus, jeg vil begynne og slutte denne dagen.
Siri Novak Jenssen
pastor i Filadelfiakirken i Oslo
Musikk: Håkan Hellström – "Jag ger deg min morgon"
