Av og til kan det være noe dritt å oppdage at ting ikke er som man trodde. Spesielt hvis man heller ville tro annerledes.
Filosof Søren Kierkegaard spør i boken Kjærlighetens gjerninger om: Hva er vanskeligst: Å vekke en som sover, eller å vekke en som våken drømmer at han er våken?
Det får meg til å tenke på en fortelling i Lukas-evangeliet, som er et godt eksempel på dette noe kronglete spørsmålet fra Kierkegaard:
Jesus så opp og la merke til hvordan de rike la sine gaver i tempelkisten. Da fikk han se en fattig enke legge to småmynter i den, og han sa: "Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre. For alle de andre la gaver i kisten av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun hadde å leve av."
De rike ga kollekt ved å flagre med sedlene. Se hvor mye jeg gir! Overbevist som de var om at de fortjente applaus for bidraget, så falt hele fasaden straks Jesus kom og blandet seg inn og påpekte noe så ubehagelig som sannheten.
En enke kom nemlig og ga noen få øre. Det så først ut som lite i forhold til de rike giverne. Helt til Jesus gjorde dem smertelig oppmerksomme på at de slett ikke var så rause som de ville tro. Den fattige enken hadde gitt mest, ut av sin fattigdom. De tenkte kanskje at "Æsjda, det er helt sant". Noen overså det kanskje, valgte å holde på illusjonen om hvor rause de var.
Jesus tok ikke hensyn til de hensynsløse, men han vekket menneskene rundt fra illusjonen om at de som ga høyest beløp vant som givervinnere. Selvsagt er det vel de som gir mest som fortjener applausen? Neida, han skrelte bort denne fasaden, denne selvfølgeligheten: Sa at hun har gitt mer enn de andre til sammen. De ga av overflod. Hun ga av det lille hun hadde. Hun var ikke klar over det selv engang, kanskje. Hun forventet ikke skryt, men fikk det – trolig overraskende.
Applausen stilnet rundt de rike giverne. Undring oppsto, hjernen måtte arbeide: Det er sanneligt sant, det! Hun har gitt rausest av alle!
Jesus var lite redd for å jekke ned skrytepaver. For ingen unnslapp helt hans litt nådeløse blikk for sannheten. Ved å påpeke sånne ting, så rykket han folk ut av den daglige dvalen. For det var mer bak det øyet kunne se, og straks han viste det frem, så kunne man ikke unngå å se det - såfremt man da ikke fornektet sannheten og fnyste det hele bort. Og var det først oppdaget så kunne de ikke gå tilbake – enken hadde gitt mest.
Noen lot nok som om de ikke hørte hva han sa. Andre tok det til seg der og da, men så koblet de ut og hverdagen overtok for tanken.
Det er risiko forbundet med å være åpen for andre tolkninger. Før man aner ordet av det innser man at man har tatt feil.
Ida Marie Haugen Gilbert
Musikk: Salmeklang og Kim Rysstad – "Eg er ein gjest i verda"
