Kari: I dag står det fråtsing på det eine speilet. Og måtehold på det andre. Dukkar det opp nokre bilder i hovudet ditt Siv?
Siv: Ja, det dukker opp bilder: Å fortsette å spise, selv om man er mett. - Uten magemål. Ta for seg, ustoppelig. Uten tanke på at det kan ta slutt. Fråtsekultur: Ingen tanke for det som blir til overs.
Kari: Verken du eller eg har kjent på kroppen korleis det er å ikkje ha mat. Foreldrene våre har fortalt oss om knappheita på visse varer under krigen. Vi har møtt og høyrt tilreisande fortelje om dagar på flukt utan mat. Vi møter jo folk som ikkje har pengar til mat. Og nokon seier at dei vel å gi ungane sine maten, ja…
Siv: Baksida i at noen fråtser, er at det ikke er nok til alle.
Kari: Eg tenkjer at fråtsespeilet har å gjere med dette : Ta for seg, ustoppeleg. Ingen tanke for at det kan ta slutt. Det skal liksom aldri vere slutt på noko.
Siv: Dette gir oss jo nærmest lykke. Tegn på vellykka liv er at vi har råd til denne overfloden. Men så roper jorda STOPP! Nå er det nok!
Kari: Vi må tilbake til begynnelse, til Skapelsesforteljinga. For forståinga av den har faktisk endra seg. Før var det dette at ein skulle herske og legge jorda under seg. Nå må vi sjå oss sjølve som innfelt i skaperverket. Det er denne gjensidige avhengigheita. Å forvalte er å innsjå samanhengen. Dersom naturen dør, så dør vi.
Siv: Jorda dør sakte av rovfrift og fråtsing. Det produserers nok mat til de 7 milliardane. Men når vi tillater oss å kaste ¼ av maten som vi handler i butikkene, så er det et uttrykk for at vi ikke forvalter. Dersom vi da henter frem dyden måtehold, så kan den faktisk hjelpe oss. "Måtehold er en dyd" heter det i språket vårt. Det kan være noe å navigere etter.
Kari: Ein ting er at vi sit djupt i forbruksfella, men vi må ta grep og gjere ting.
Evige Gud, din er jorden og det som fyller den.
Alt vi eier tilhører deg.
Av ditt eget gir vi deg tilbake.
Kari Veiteberg og Siv Limstrand
Musikk: Marthe Rausand og Frode Fjellheim - "Biejjiem Jih Askem"
