God morgen!
Noen som husker den gamle Rowan Atkinson-sketsjen – han som spilte den lettere forvirrede og barnslige Mr. Bean, vet dere – der han er i kirken? Sketsjen ble senere også del av en Mr. Bean-episode, og mange husker den kanskje derfra.
Uansett versjon er sketsjen kostelig. Mr. Bean – eller Atkinson – sliter med å holde seg våken, prekenen forekommer håpløst monoton, og han må foreta diverse halsbrekkende øvelser for å holde seg våken.
Og når det er sang, vet han slett ikke om han skal stå eller sitte, om han skal synge høyt eller lavt eller ikke synge i det hele tatt. "Hallelujah", synger han til slutt av full, forvirret hals, for det er i hvert fall et ord han klarer å identifisere. Men når det lange "Halleluuuuuuuujah" skal avsluttes i siste verselinje, klarer han rett og slett ikke å treffe på rett sted når sluttstrek skal settes.
Vi ler selvsagt fordi vi kjenner oss igjen, fra kirke eller annetsteds. Høytidelige former og komplekse seremonier – det er slett ikke alltid enkelt å henge med. Selv må jeg innrømme at jeg er glad i ritualer og skikker, til og med dem jeg ikke helt forstår innholdet i, fordi de gir en opplevelse av å delta i noe opphøyet.
Og i dåp, bryllup og begravelse setter jeg definitivt pris på ritualene. De hjelper meg med å sette ord og bevegelser til det jeg ikke selv helt klarer å uttrykke. Kirken er meget god å ha, slik sett.
Men ritualene og formene må aldri bli så kronglete at vi føler oss mer dumme enn opphøyet. Og det må iallfall ikke bli slik at man ikke tør å delta fordi man er redd for ikke å passe inn. Det er dét poenget Rowan Atkinson – Mr. Bean – så elegant klarer å karikere.
I kirken, slik jeg kjenner den, er det ingen fare for det. Det er langt, langt viktigere å være der enn å reise seg på rett sted. Ja, selv presten kan gjøre feil, og toleransen er – slik jeg har opplevd det – stor og reell. Der som annetsteds tror jeg vi legger altfor mye vekt på hva andre mennesker tenker om oss; hvorvidt vi gjør det vi skal gjøre, og om noen kanskje synes vi er dumme. Du verden, så bortkastet energi det er.
Å tørre å være den du er, uten å se ned på deg selv eller på andre, er klok livskunst. Det sparer oss for uendelig mye energi.
Det viktigste er ikke om vi reiser oss på rett sted eller synger i rett toneart. Det viktigste er at vi kan ta med oss hele oss selv, og samtidig gi rom til de andre. Jeg håper og tror på kirken som et slikt sted og et slikt rom.
I dagens bibeltekst fra andre korinterbrev sier Paulus: "Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!" (2. Kor. 6, 2) Tenk, akkurat nå. Det er en god tanke å ta med seg inn i en ny dag, der det er plass til hele deg.
Henrik Syse
Musikk: Les Arts Florissants - "Hallelujah", fra Messiah, HWV 56
