Det indre hagerommet i Veritasparken på Høvik i Bærum, har en helt spesiell betydning for kona mi Anne Cathrine og meg! Vi var 16 år og bestevenner! Utallige brev, ungdomsleirer og besøk hos hverandre, hadde over tid ført til at vi kjente den andre til bunns. Allikevel, var vi bestevenner!
Der inne i Veritasparkens innerste rom, satte vi oss ned en novemberdag og krøket oss sammen for å bedre holde på varmen. Der og da bestemte to 16 åringer seg for å dele resten av livet sammen. Denne plassen vekker naturlig nok svært varme følelser hos oss begge den dag i dag. Jeg har i grunnen flere steder og plasser som jeg søker tilbake til. Steder hvor jeg har opplevd noe helt spesielt, hendelser som har vært med på å forme, og noen ganger forandre livet mitt.
19 år etter at kjærlighetens bånd ble knyttet i Veritasparken henger jeg på en svært ivrig "pjokktass" på vei opp i skogen ovenfor der vi bor. Min sønn Oscar er 3 år, og nå skal han vise meg landingsplassen til sin hemmelige, usynlige venn og hjelper Spært! Spært har nemlig et fantastisk romskip, og flere ganger har han landet i skogen for å komme Oscar til unnsetning i vanskelige situasjoner.
Jeg har lurt på hvordan han klarer å lande i den tettvokste skogen med et stort romskip, og nå skal det gis svar! Aldri har Oscar gått så langt og fort innover og oppover i skogen, og med ett, nesten uvirkelig, åpenbarer plassen seg på toppen av en kolle! 30 meter i diameter og formet som en sirkel. En helt åpen plass uten ett eneste tre! Jeg ser den lille guttekroppen med lyse hår stikkende ut fra kapsen stoppe opp og nærmest stivner foran meg. Så bråsnur han seg og roper: "Her er det! Dette er landingsplassen til Spært!"
Spært var et familiemedlem hos oss helt til Oscar ble 6 år. Da reiste Spært av gåre for å hjelpe en mindre gutt som visstnok trengte han mer, ifølge Oscar selv. Hver gang jeg går opp mot denne landingsplassen i dag er det som om jeg ser skyggen av denne lille "pjokktassen" foran meg. Jeg kjenner på stor takknemlighet over hva jeg har opplevd og fremdeles opplever sammen med min sønn Oscar som nå er 14 år. Og landingsplassen holdes vedlike av tømmerbiler som har funnet ut at her er det fint å snu..
Skogen er også det stedet jeg søker til når jeg ønsker å tilbringe tid med Gud. Jeg opplever han ofte sterkt tilstede på mine turer i skogen. Dit har jeg gått for å be til Han, takke Han men også for å klage min nød til Han. Det er ikke få ganger jeg har gått med tunge skritt inn i skogen, og kommet hjem igjen nesten dansende. Prøv selv! Skal se det funker for deg også!?
Ett annet sted jeg bokstavelig lengter til, er en liten svabergknatt i Bambleskjærgården. Det er forbundet med litt risiko og komme seg bort og så ned til denne plassen, men der, innunder et glattpolert fjell, finnes en lenestol formet i stein av bølger som har slått mot land i tusenvis av år.
Denne fjellstolen gir perfekt støtte for kroppen, og ved høyvann ligger vannskorpa bare 20 cm fra føttene mine. Her har jeg sittet mange ganger og kjent på alle livets følelser. Glede, sorg, fortvilelse og frykt. Og på denne plassen er det bare En som kan se meg, og det er Gud. Det vet jeg, for han har alltid vært der sammen med meg.
Har du noen plasser du stadig vender tilbake til?
Jan Erik Larssen
Musikk: Johnathan Butler – "Falling in love with Jesus"
