Jeg ringte til en veldig vis mann jeg kjenner: Han heter John, og er bestefaren til kona mi.
Jeg spurte: "Hva ville du ha snakket om hvis du skulle hatt disse radioandaktene?"
Han svarte: "Det er mye du kan si som er viktig, Trygve. Men prøv å ikke lage noe som bare går inn det ene øret, og ut det andre." Så derfor skal jeg dele noe av det aller viktigste for meg med deg denne uka.
Jeg har spilt i veldig mange begravelser de siste fem årene. Og for veldig forskjellige mennesker. Det er rart hvordan noen begravelser nesten ikke er triste i det hele tatt.
Det blir feil å si at de er hyggelige. Men mange av dem har vært veldig, veldig fine.
Det er vakkert når en begravelse løfter frem det viktige og fine i det livet som er levd.
En seremoni hvor alle som er tilstede er takknemlige for å ha kjent den som nå er død.
Er takknemlige for alt det som dette lange livet har fått bety for folk som kom inn i det.
Så er det jo selvfølgelig sorg og gråt i disse begravelsene også, men det er på en måte av den varme sorten. Minnetalene er mange og lange og sanne. Kirken er kanskje proppfull av vakre blomster.
Og andre begravelser er sånn at det oppleves utrøstelig og ikke noe annet enn hjerteknusende, det som har skjedd. Og det er det kanskje også. Noen ganger har det kommet personer opp foran i kirken for å si noe under seremonien. Og det har satt seg dypt i meg.
For det de sier har gjort at jeg har tenkt: Det der skulle du formulert bare ei lita uke før. Men så kom ordene for seint. Det som skulle blitt sagt, det som skulle vært skværet opp.
Det er uoppgjort. Det er fryktelig vondt.
Så en dag fikk jeg spille i begravelsen til en som het Trygve. Det ble en vekker. Trygve hadde fått bli en veldig gammel mann, han hadde fått mange barn, og barnebarn og noen oldebarn. Han var en ressurs i bygda si og kirken var stappfull av mennesker som var der for å ta farvel med han de satte stor pris på.
Det virket så hjertevarmt, harmonisk, hele seremonien og alle menneskene i den.
En trygg, og vakker samling. Så så jeg ned på bildet av mannen på sangarket. Og jeg lurte på om han hadde rukket å si alt han hadde tenkt å si. Til de han var glad i.
Jeg gikk rett hjem og begynte å komponere platen "Sanger du skal få når jeg dør".
Tittelen ble satt før sangene kom. Det ble et viktig prosjekt for meg. Alt jeg må huske på å si. I dag. For man vet aldri når det er for seint. Jeg håper jo at jeg rekker å lage 20 sånne plater til. Men da har jeg i hvert fall fått sagt det nå.
Trygves begravelse gjorde at jeg stopper opp mye oftere i hverdagen min nå. Jeg har blitt obs på å ta vare på øyeblikkene og viser hjertet mitt oftere frem til mine aller nærmeste.
Jeg øver meg på å fortelle dem hva de betyr for meg. Så ofte jeg kan. Og jeg øver meg på å få ryddet opp. Hele veien. Det gjør meg til en friere mann. Her og nå.
Og la ikke solen gå ned over deres vrede.
Paulus Brev til Efeserne 4:26
Trygve Skaug
Musikk: Christian Ingebrigtsen - "Det jeg har gitt fra meg"
