Hvordan kan du tro på Gud når det er så mye vondt i verden? Som pastor tror jeg ikke det er noe annet spørsmål jeg får så ofte. Hvertfall fra folk som sier de ikke klarer eller ønsker å tro.
Noen ganger prøver jeg å være smart og svarer med retorikk eller masse ord. Andre ganger har jeg selv stått i det kalde draget på kirkegårder om høsten, savnet en venn, og ikke følt meg smart i det hele tatt.
For noen uker siden kom spørsmålet opp igjen; Hvordan kan du tillate dette Gud?
Jeg stod på Panzi-sykehuset i Bukawo, Kongo og legen fortalte nøkternt at damene rundt oss der var voldtatt på de mest forferdelige måter. "Og det kommer minst ti nye hit hver dag" sa han.
Hvorfor? Spurte jeg naivt. Hvordan kan mennesker være så onde?
"Disse er uheldige og bor i nærheten av gruver der det finnes verdifulle mineraler som brukes for å lage for eksempel mobiltelefonen din", svarte legen. "De voldtas for at de store internasjonale selskapene skal få hente ut mineralene i fred."
Og plutselig var det ikke bare Gud som brant for meg. Mobilen i lomma brant den også. Så jeg har altså noe med dette å gjøre?
Erik Bye skrev en sang om Gud som liten gutt med mange klinkekuler. At vår verden var den minste og fineste av kulene. Men at gutten må ha blitt distrahert og mistet jorden og klinkekulen av synet. Og der jeg stod i Kongo var det lett å tenke sånn; Dette her må være utenfor synsfeltet ditt Gud. Har du glemt disse damene?
Og så slutter Bye sangen med bønnen:
"Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den
Får drømme at Han leter mer i morgen og håpe at Han finner oss igjen."
Akkurat disse dagene mot jul minner oss om at Gud fant klinkekulen sin igjen. At Gud kom. Men ikke med soldater, makt og sverd. Ikke for å knuse verken rebeller i Kongo eller mobiltelefoner i Norge. I stedet kom han som et forsvarsløst lite barn som like etter skulle ende i en flyktningeleir i Egypt. Og derfor sier Bibelen disse merkelige ordene:
… vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi.
(Hebr 4,15)
Og jeg vet ikke, men jeg har merket meg at spørsmålet om hvor Gud er i det onde, ikke kommer fra damene i Kongo, men fra norske middelklassemennesker som meg selv. Og jeg lurer på om de som lever mindre polstrede liv enn oss, mer intuitivt mest takker for at han faktisk kom, at han ble en av oss, og at han tross alt går med gjennom alt.
Andreas Hegertun
Pastor i Filadelfiakirken i Oslo
Musikk: Haddy N'jies - "Vårherres klinkekule"
