Sånn at jeg av og til har følt det for varmt, uten å tørre og si det. Sånn at vi kunne ligge på en holme, og velte oss ut i vannet som dovne sjøløver. Det har jeg gjort. Også har jeg krabbet opp igjen, sittet og sett på havet. Og hvis noen hadde spurt hvilken dag det var, ville jeg ikke kunnet svare. Men ingen spurte. Det er ferie. Også har jeg hatt ekstra god tid til å lytte til en trofast venn, -pusten min. Den er alltid der, og vil være der til jeg dør. Den leser meg som en åpen bok. Den vet hvordan jeg har det -ofte før jeg vet det selv. Den sier fra når jeg stresser for mye, eller når jeg blir redd.
Jeg synes det ofte er godt å sitte ganske stille å følge med, når den holder på med sitt. Den holder på og holder på. Den forteller historier. Om livet mitt, og livet der den kommer fra. -Om Ånden som gav liv til alt som ånder. ”Den veldiges pust”, som den blir kalt i Bibelen.
Når bibelen forteller om skapelsen av mennesket, så fortelles det at Gud formet mennesket av jord, som kalles adamah, før han kysset det og blåste sin livspust inn i det. Sånn reiste Adam seg fra adamah, fra jorden, som en levende sjel. Menneskets pust er Guds livsånde. Den veldiges pust. Den minner om at vi hører til et sted, at pusten som fyller kroppen vår når vi blir født, og forlater den når vi dør, den er evig. Det er mange gode grunner til å følge med på den. Blant annet et håp om en gang å komme dit den kommer fra.
Jeg hadde lyst til å minne deg på den, i dag. Ånd og pust er det samme ord i det bibelske språk. ”Ånden som er i mennesket, Den veldiges pust, bringer innsikt”, forteller den gamle boken. Og den veldige pusten, ”vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn”, legger Paulus til. Kanskje skal vi lytte bedre til ånden vår, til pusten også. Den holder på, og holder på. Den forteller at du har i deg noe som hører Gud til. At Gud ikke har glemt deg. At du er av Gud. Det var dette som demret i menneskene som møtte Jesus. Han kom til sine egne, med åndedrettshjelp. Han pustet bokstavelig talt på dem, og sa: ta i mot Den Hellige Ånd. Han frigjorde kjærligheten, og forløste troen, han avslørte Guds bilde som er preget i alle mennesker. Han fant det i alle han møtte, i tollerene og synderne, i de spedalske, i de besatte, i de fattige og de velstående…og da Jesus fant det i disse menneskene, merket dem det selv. De så det han så, og de likte det. Det skjedde noe i dem. De våknet. Ble mer menneskelige, og pustet friere.
Jeg vil lytte mer til pusten min. For i hvert åndedrag er det en fortelling om hvile eller stress, om glede eller frykt, -men først og fremst en fortelling om tilhørighet. Om den veldige, som bor i et lys dit ingen kan komme, som også fyller oss med sitt liv, sin pust, sin ånd. Du puster med den veldiges pust. Du har noe som er hans. Du er hans. Kanskje kan du stanse opp litt i dag, noen minutter. Sette seg ned å lytte til pustens fortelling. Den hvisker: Glem ikke din skaper, menneske. Du hører til hos Gud.
Nils Terje Andersen
Musikk: Kristin Asbjørnsen - "Oh Glory"