Morgenandakten mandag 10. april

Treffende karikatur

Knut Tveitereid
Foto: Infoavdelingen, NLA Høgskolen

Det blir neppe noen karikaturstrid i kristendommen med det første. For mens vi i julen feirer at Gud ble menneske, feirer vi i påsken nettopp det at han blir en parodi på seg selv – at i påsken blir Gud offentlighet fornedret i all - opphengt, ja, uthengt på et kors.

I en tid hvor vi har måttet børste støvet av det eldgamle skambegrepet for å sette ord på hvordan vi har det, er det kanskje her, i vanæren av Jesus, at det finnes et evangelium for vår tid.

I murpussen på et hus ved Palatinerhøyden i Roma, så fant man risset inn det som skal være et av de første bildene vi har av Jesus. Så gamle ting er vanskelige å datere, selvsagt, men man tror graffitien stammer fra ca. år 200.

Til venstre i bildet er det tegnet en person med en arm i været. Han heter Alexamenos. Vi vet det, fordi navnet hans står der. "Alexamenos sebete theon", står det – som på norsk, og med litt godvilje, kan oversettes "Alexamenos tilber sin gud".

Til høyre i bildet finner vi guden som Alexamenos tilber. Han henger på et kors, så vi forstår det er Jesus det er snakk om. Men Jesus ligner ikke seg selv. Tegneren har likegodt utstyrt ham med et eselhode! - som for å understreke poenget.

I en av de tidligste avbildningene vi har av Jesus, er han alts uthengt på et kors og utstyrt med et eselhode. For en karikatur! Blasfemisk, vil kanskje noen tenke. To the point, tenker jeg.

Det finnes kanskje en dyp, dyp sammenheng mellom påskeevangeliet og det mange av oss leter etter om dagen. De som beskriver tiden vi lever i, sier vi tilhører en prestasjonskultur og en presentasjonskultur. I kombinasjonen av høyt ambisjonsnivå og stort bekreftelsesbehov, opplever en del av oss at tingene bryter sammen.

La meg være ærlig: Jeg klarer ikke på en særlig troverdig måte å beskrive sammenhengen mellom påskens budskap og vår tid. Jeg ser ikke klart den logiske forbindelsen mellom vår skam og Gud som en uthengt parodi på et kors. Men jeg kjenner i magen et sted at denne sammenheng finnes. Og at dette er noe jeg trenger.

Det er på sitt svakeste at Jesus vinner sin største seier. Og det er i vårt nederlag at vi overraskes av nåde. Det er ofte når vi knekker at vi merker det holder, dette her. Og jeg må si jeg synes det er ubeskrivelig heftig at et av de eldste avbildningene vi har av Jesus, nettopp er som en parodi av seg selv.

Knut Tveitereid

Musikk: Ole Paus - "Klippe, du som brast for meg"