Les mer, sier Alfred. Han sitter ytterst på stolen med stjerner i øynene og blomster i ørene. Han sitter, sammen med tre andre barn, og hører på fortellinger fra Bibelen. Vi voksne tøyer leggetid inntil det uansvarlige.
Vi sitter i en liten fjellandsby i Toscana. I en landsby fra middelalderen, midt i sentrum av den kristne virkningshistorien for de fortellingene som blir lest. Her sitter vi, kveld etter kveld og leser. Det gjør inntrykk å se fire høyst moderne barn bli så fjetret, opprørt, sinte, lattermilde og berørt av disse flere tusen år gamle fortellingene.
Vi leser og leser, og fortellingsuniverset åpner seg, skjebnene, troen, brutaliteten, poesien, miraklene og nederlagene. Det er et almendannende prosjekt. Det er et litterært prosjekt. Det er oppbyggelig prosjekt. Og det er et trosprosjekt.
Gudskjelov har hverken Disney-konsernet eller annen moderne moralisme slått kloa i Bibelen. Derfor står fortellingene der, i alt sitt mangfold. Hellige bøker, ja vel, men man bli slått av Bibelens dype menneskelighet. Bibelens helter og heltinner er ikke strømlinjeformede supermennesker med vanntett moral og plettfri fremferd.
Hvis vi nå et øyeblikk ser bort fra Jesus, og ser på alle de andre i det enorme persongalleriet, blir en slått av hvordan selv heltene feiler og snubler, hvordan israelsfolket murrer og klager, heltinnene lurer og manipulerer og selv Herren Gud lar sinnet løpe av med seg.
Når han har skaffet vaktler og manna til folket i ørkenen, fortsetter dette stridlynte folket å murre. De blir lei av manna og lengter tilbake til kjøttgrytene i Egypt. Da renner det over for Gud; Jeg skal gi dere kjøtt, jeg sier han. Ikke i en dag eller to, ikke i ti eller tyve dager. Nei, dere skal få spise kjøtt i tretti dager, til det tyter ut av nesen på dere.
Det er morsomt, det er gripende, og det viser mennesket slik det er. Bibelen viser sider ved Gud det kan være vanskelig å forstå. Det bibelske gudsbildet krever at man gir seg tid, tid til å la fortellingene vokse og modnes, tid til å la dybden og nyansene få tre frem.
Ikke alt som står er umiddelbart tilgjengelig, man må streve med Gud. Guds ord er ikke som mange andre tekster som er umiddelbart lette å like, men som taper sin kraft ved gjentatt lesning. Guds ord krever at vi gir det tid og rom, og aksepterer at det ikke er meningen at vi skal skjønne eller like alt vi leser. Og ettersom tiden går, vokser vi inn i dem og fatter nye perspektiver hver gang.
Bibelen er ikke et redigert helte-epos. Menneskets dårskap og vankelmodighet vises frem, gang etter gang. Men også mot og overlevelseskraft. Peter snubler og svikter, han misforstår og feiltolker. Han lar sinnet løpe av med seg og angrer. Om nettopp ham sier Jesus: Peter, du er klippen, på deg skal jeg bygge min kirke. Jesus ser seg ikke om etter den klokeste, tålmodigste og skikkeligste av menn. Han velger ut en temperamentsfull fisker med dårlig impulskontroll! Det kan gi trøst og håp til noen hver!
Barna her på terrassen i Toscana lar seg altså rive med. Og etter at vi er ferdige med å lese, går diskusjonen heftig. Om Abraham handlet rett, om jusen i fortellingen i Susanna i badet, om hvor brutal verden kan være. Om gullkalv og førstefødselsrett, om konger og tiggere, om Gud og mennesker.
De referer til sine egne liv og erfaringer, gjør nye erkjennelser. Og de lærer. Om Gud og om livet og om de aller mest spennende fortellingene verdenslitteraturen har frembragt. Og stjernehimmelen over vår lille terrasse spenner evighetens og uendelighetens perspektiv over oss der vi sitter. Det er så definitivt ikke noe dårlig prosjekt for en sommer i Toscana.
Kristin Gunleiksrud Raaum
Musikk: Tom Waits - "Somewhere"
