I dag er det askeonsdag. Fra gammelt av innleder denne dagen fastetiden. Dette var dagen da de drysset aske over hodet for å symbolisere anger og bot. Nokså fjernt for oss, med andre ord. Men dagen var også en dag for å minnes menneskets dødelighet. Da begynner det kanskje å bli mer aktuelt. Kanskje skulle vi hatt en slik dag? Temaet er riktignok litt dystert, men samtidig er det jo ingenting som er så sikkert som at våre dager er ganske få, sett i den store sammenhengen. Likevel har vi nærmest gjort det til et tabu å snakke om døden i vår tid. Vi dyrker det perfekte og lyteløse både i reklame og idealbilder, selv om vi egentlig vet at verken botox eller ansiktsløftninger kan utsette det uunngåelige. Kanskje trenger vi noen bak på vogna vi også, til å realitetsorientere oss? Jeg tror det kunne hjelpe oss til å mestre våre liv bedre. De fortellinger som er sterkest å høre er når noen forteller om den dagen de ble stilt ansikt til ansikt med sin egen dødelighet. Da først ble livet virkelig viktig. Og prioriteringene ble snudd opp ned. Plutselig ble dagene dyrebare. Det ble viktig å gjøre de riktige tingene først.
La oss bruke askeonsdag til å stanse opp. Til å gjøre de viktigste tingene først. Bibelordet i dag gir en god start: ”Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus” (2.pet 5,1-11). Lytt til hjertet. Lytt til bibelordet. Memento mori.
Nils Åge Aune
Musikk Vår beste dag Erik Bye