Noe av det som jeg synes er mest fortvilende med manges oppfatning av kristen tro er at den er fordømmende og moralistisk. Det har festet seg et inntrykk av at kristne anser seg som bedre enn andre.
Vi som er kristne må nok selv ta mye av skylden for det bildet som er skapt. Ofte har vi vært flinkere til å løfte pekefingeren mot andre i stedet for å konsentrere oss om oss selv og våre egne liv.
For meg er det sånn at det nettopp er erkjennelsen av at jeg selv ikke klarer å leve sånn som jeg burde, som gjør at jeg er en kristen. Jeg vet at jeg er en synder. Jeg vet at jeg trenger tilgivelse og forsoning. Og jeg trenger frelse.
Disse spørsmålene om fordømmelse og moralisme var også utgangspunktet for en dramatisk historie om Jesus i Det nye testamentet. De religiøse ledere kom til ham med en kvinne som var tatt på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Datidens rystende lovgivning påbød dødsstraff for den typen handlinger. Nå ville de sette Jesus på prøve og spurte hva han mente om saken.
De kom med løftede pekefingre, men Jesu svar snudde fingeren tilbake mot dem selv. Mot hver og en av dem, og egentlig mot oss alle, til alle tider. «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen», sa Jesus.
Folkemengdens reaksjon var ganske umiddelbar. De gikk bort alle sammen sånn at Jesus ble igjen alene med kvinnen
«Har ingen fordømt deg?» spurt Jesus. «Nei, ingen», svarte hun. Og så kommer den responsen fra Jesus som er så helt motsatt av manges oppfatning av det kristne budskapet. Men det er jo tross alt Jesus Kristus som har gitt navn til kristendommen. Så hans svar er jo interessant.
«Heller ikke jeg fordømmer deg», sier Jesus. «Gå bort og synd ikke mer.»
Jesus hadde ikke et fordømmelsens budskap, verken til denne personen eller til oss andre syndere. For som det står i Johannes-evangeliet: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham».
Vebjørn Selbekk
Redaktør, Dagen
Musikk: "De dagene jeg mister ting" med Frida Ånnevik
