Jeg sier ikke at alle har grunn til å alltid skulle smile, være glade og takknemlige. Men jeg tror at mennesker som har en positiv og takknemlig grunnholdning har det bedre med seg selv, bedre med andre, ja, kanskje til og med bedre med Gud. Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki:
”Vær alltid glade, be stadig, takk Gud under alle forhold…”
En god venn av meg har lært meg mye om dette, spesielt de siste månedene. Min venn fylte 80 for mange år siden. Han sier ofte at han har hatt et godt liv med mange rundt seg som han setter stor pris på. Mennesker som har gitt han livslyst og livsglede, og fortsatt gjør det. Han legger heller aldri skjul på at han har, og har hatt, bekymringer som har fulgt han tett i mange, mange år. Som har gitt mang en våkenatt og til tider lagt et dunkelt drag over livet. Jeg opplever han uansett som ”alltid glad.
”Det var ikke lett å få liv i meg, for jeg hadde ikke spesielt lyst til å våkne,” sier han og forteller om opplevelsene sine for noen måneder siden. Han skulle inn på sykehus pga noe han kalte en bagatell. Noe med synet. (Det heter jo at de fleste ulykker skjer i hjemmet. Jeg vil føye til, -og på sykehuset.) På sykehuset skled han på nybonet gulv og brakk lårbeinet. Etter en lang operasjon måtte legene kjempe en lang og hard kamp for å få liv i han. ”De trodde det var farvel for meg da.”
Min godt voksne venn forteller videre om overføring til ny avdeling, hvor det med synet ble lagt til side og opptrening ble det viktigste. Om trening og smerter og om hvor sakte det har gått fremover. Han bruker ord om helsevesenet som sjelden står i avisene. Fantastisk, utrolig bra, fenomenalt, ”jeg er så takknemlig for all den hjelpa jeg har fått,” sier han, og takker Gud for rehabilitering, fysioterapaut og mennesker som har gitt stell og omsorg.
Og nå, et halvt år etter, på bonustid, har han til og med fått nok en ny innkalling til å få ordne på synet sitt.
”Jeg snakker med han der oppe hver eneste dag. Finner alltid noe og noen å takke for, vet alltid noe og noen å be for. Lever i bonustid og er ikke redd for å ikke våkne en dag.”
Min venn fulgte meg sakte og ustø til døra, smilte og vinka til farvel.
Han har lært meg mye mer om å være glad, om å be stadig og om å takke Gud, under alle forhold. TAKK FOR DET!
Jan Kay Krystad
Musikk: Blå salme - Erik Bye