Har du hørt et "ramaskrik"? Du har sikkert hørt uttrykket, men hva betyr det? Denne uka tar jeg for meg noen dagligdagse uttrykk som har sitt utspring i Bibelen.
Et ramaskrik er et hjerteskjærende skrik. Det er skriket fra ei mor som har opplevd å miste sitt eget barn, og som roper ut sin smerte. Men hvor stammer uttrykket fra? Hvor skal vi reise hen, som det heter i Påskelabyrinten? Jo, vi skal til juleevangeliet.
Vi skal følge i fotsporene til de tre vise menn som red på sine kameler gjennom ørkenen, på leting etter den nye kongesønnen som var født. De fulgte stjerna, helt til de kom til Jerusalem. Da tenkte de at det måtte jo være her, på Kongens slott, at den nye kongesønnen var født.
Men der tok de feil. Kong Herodes ble svært urolig da de fortalte ham sitt ærende. Han likte dårlig å få en konkurrent til sin egen sønn som tronarving. Han ba vismennene om å komme innom slottet på heimveien og melde fra hvor den nye kongesønnen var født, "for at han også kunne komme og hylle ham."
Det siste mente han selvfølgelig ikke, og vismennene merket nok at stemmen til kongen var litt anstrengt da han sa det. Så gikk det noen dager uten at noe skjedde. Vismennene ble varslet i en drøm at de ikke måtte finne på å ta veien innom Jerusalem, så de tok en annen vei heim.
Da kongen forstod at han var blitt lurt, ble han rasende. Han ga beskjed til sine soldater om at de skulle drepe alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre – for sikkerhets skyld. Da ble et gammelt profetord oppfylt, hvor det står:
I Rama høres skrik, gråt og høylytt klage:
Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste.
For de er ikke mer.
Rama var en liten landsby litt nord for Jerusalem. Den ligger langt unna oss – både i tid og sted. Men den har gitt navn til et skrik som vi stadig møter – skriket fra et menneske i dypeste nød.
Det passer seg ikke å bruke "ramaskrik" når det norske skilandslaget smører seg bort i et verdensmesterskap, eller fotballaget ditt taper en viktig kamp. Men det passer å bruke det om skriket fra ei mor som står ved ei grav og gråter. Og det passer som tittel til et av de mest kjente maleriene til Edvard Munch. Det er skriket fra dypet. Det er et skrik som vi må tåle å høre.
Det gir trøst å tenke på at da Fredsfyrsten kom til vår verden, ble han født inn i en verden av skrik og smerte. Og da han hang på korset, ropte han i sin siste stund: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?!" Det var et ramaskrik.
Odd Eidner
Musikk: Ingebjørg Bratland - "Ingen som du"
