NRK Meny
Normal

Morgenandakt onsdag 2. juni

”Er du rasist, eller…?” spurte han meg i telefonen. Han var tydelig irritert over en annonse jeg hadde satt inn i lokalavisa. Bakgrunnen var at vi hadde bestemt oss for å få litt hjelp til renhold i heimen et par ganger i måneden,- men etter å ha ringt litt rundt skjønte vi at det ikke var så enkelt å få tak i folk med skattetrekk og kvittering i orden.

Det var da jeg selv rykket inn annonsen: ”Rengjøringshjelp ønskes. Ikke svart!” – På ettermiddagen kom spørsmålet: ”Er du rasist, eller...”. Jeg må innrømme at den mulige koblingen ikke hadde vært innom hodet mitt.

Men jeg fikk jo noe å tenke på da. At det er så fort å bli misforstått. Og at så mange mennesker, også i Norge, opplever seg forskjellsbehandlet blant annet på grunn av hudfarge, utseende, status og bakgrunn.

Dagens bibelord fra Jakobs brev kap. 2. v.1 tar kraftig tak i oss. ”Mine søsken!” sier Jakob,- ”Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk!” Han har en tydelighet og direkthet som imponerer, den godeste Jakob. Det å tro på Jesus,- og det å gjøre forskjell på folk hører rett og slett ikke sammen. Han holder oppgjør med holdninger i menigheten den gang. Men jeg kjenner jammen at ordene tar tak i meg i dag også og gir en ubehagelig følelse av å komme til kort. For ingen har gitt oss et så fantastisk forbilde som Jesus. Hele hans liv handler jo om å ikke gjøre forskjell på noen. ”En sjel er mer verdt enn hele verden” sier han til og med en gang.

Jeg tror mange av oss fikk et nytt syn på dette en kveld i januar. På scenekanten i Operaen sto Ole Paus med gitaren. Han skulle avslutte støttekonserten for jordskjelvofrene i Haiti med en nyskreven sang.
Jeg tror aldri jeg før har opplevd forskjellen mellom mennesker bli visket så ettertrykkelig ut som de minuttene på TV. Forskjellen mellom rik og fattig,- hvit og svart. Mellom dem som kjempet desperat i ruinene og oss som satt trygt i sofakroken. For denne gang handlet det ikke om oss selv, men om disse fremmede. Disse som ikke var fremmede for oss lenger,- for i deres ansikt gjenkjente vi frykt og fortvilelse som om det skulle vært våre egne barn, søsken og foreldre vi så.
Gjennom noen magiske minutter satte den nyskrevne sangen ord på noe vi kanskje ikke er klar over at vi innerst inne lengter etter: Å se hverandre på en ny og annerledes måte. På tross av alle forskjeller er vi alle like verdifulle! Det er ikke vi og dem. Vi hører sammen med hverandre!
”Det er våre egne vi ser!” Ja,- tenk om vi kunne greie det? Enten det er Haiti eller vårt eget nabolaget. Enten det er en innvandrer i butikken eller en bostedsløs i parken. Tenk om vi kunne begynne å se hverandre med dette nye blikket: ”Jeg ser deg min venn Og jeg kjenner meg igjen. Når jeg ser på deg med innsiden av hjertet mitt!”

David Gjerp

Musikk: Den stilleste time, Ole Paus og Dugnadkoret