Jeg tenker vel at vi får det ganske så i ryggmargen etter hvert: vi takker for det vi får; gaver, oppmerksomhet, hjelp.
Men hvor ofte takker vi for andre mennesker? For fellesskap? For at andre fins?
Vi takker gjerne og naturlig for det folk gir, men ikke for at de fins. Det minner Paulus oss om i dagens vers fra det første brevet til Tessalonikerne: ”Vi takker alltid Gud for dere alle når vi husker på dere i våre bønner”.
Jeg tenker at det nettopp slik vi blir et ”vi”. Ved å takke for hverandre, gjør vi plass for hverandre, for de vi er. Hver enkelt av oss blir gitt plass og får gi inn i fellesskapet ved å være nettopp de vi er. Da er det ikke noe ”kom som du er og bli som oss”. Men det er kom som du er, og bli stadig mer deg sjøl, den du skal være, i dette fellesskapet.
For dette er ikke et hvilket som helst fellesskap. For sjøl om det er hvem som helst av oss, så er fellesskapet Paulus takker for, båret av tro, håp og kjærlighet. Eller mer presist: de er virksomme i tro, arbeider i kjærlighet og holder ut håp til vår Herre Jesus Kristus. Dette kjennetegner dem og gir fellesskapet retning og uendelige muligheter til å gjøre en forskjell i hverandres liv og i verden. Det er det grunn til å takke for!
Det er grunn til å synge ut vår takk til den Gud som har gitt oss til hverandre for at vi skal være virksomme i tro og arbeide i kjærlighet og holde ut i håp. Det er godt at vi er mange om det prosjektet, og det er det også grunn til å takke for!
Så er det også slik at det er en kamp å holde våre fellesskap åpne og inkluderende på en slik måte at det faktisk er rom for det den enkelte har å by inn. For det er ikke sjølsagt at det er sånn. Vi kan tenke det, ønske det, ville det – men gjøre det, er utfordrende. Jeg tenker det går an å starte med takken, for mangfold, for forskjellighet, for ulikhet. Det er nemlig oppdragende å takke, i den forstand at det minner oss på noe vi ønsker å holde for viktig. Da er vi et stykke på vei til å virkeliggjøre, er vi ikke?
Siv Limstrand
Musikk: D e du - Bjørn Eidsvåg