Apg 26,19-23 – Angre og vende om til Gud
19 Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet. 20 Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen. 21 Dette er grunnen til at jødene grep meg i tempelet og forsøkte å drepe meg. 22 Men til denne dag har Gud hjulpet meg, så jeg har vitnet for høy og lav, og jeg har ikke sagt annet enn det profetene og Moses sa skulle hende, 23 at Messias skulle lide, og at han som den første skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for hedningfolkene.»
---
"Vi er ikke modige hvis vi ikke også er redde.” Det tenker jeg, prest Sunniva Gylver, både modig og redd, når jeg sitter og leser Paulus sitt ranke forsvar i møte med den farlige kong Agrippa. Men jeg vet ikke om Paulus noen gang var redd. Den lidenskapelige forfølgeren av de kristne, som ble en like lidenskapelig misjonær, som reiste langt og forkynte evangeliet på nye steder og talte makta midt i mot. Som stadig kom opp i bråk på grunn av sin utfordrende forkynnelse av denne nye troen, og endte med å få en dødsdom. Var Paulus redd noen gang? Det vet jeg ikke. Men mange vil si han var modig, der han sto opp for sin overbevisning selv om det satte ham i livsfare.
”Vi er ikke modige hvis vi ikke også er redde.” For meg handler mot om å gjøre noe vi er redde for å gjøre. Eller være noe vi egentlig er redde for å være: Sårbare, for eksempel. Eller ufullkomne.
En svensk vitsetegning hadde følgende påskrift: ”Det gjelder å ha mot til å være den man er. Og ikke miste motet fordi man er den man er.” Begge deler kan være ganske krevende. I hvert fall for de av oss som har erfart kombinasjonen god selvinnsikt og dårlig selvfølelse. Livet spør etter mot, på mange slags nivåer. Mot vil se forskjellig ut, i forskjellige slags liv.
En august ble jeg lurt med på villmarkskurs. Det er flere år siden nå, men jeg blir minnet om kurset når jeg møter både feighet og mot, hos meg selv og hos andre. Det vil si ofte. Jeg ble overtalt av en venn til å bli med, fordi de hadde litt få deltakere. Han forsikret meg om at én tur til Galdhøpiggen med appelsin i lomma, og generelt brukbar form, var bra nok villmarkskurs-kompetanse i massevis. Det stemte ikke.
Det var ti lange dager og netter med lite mat, lite søvn, lite forventningsstyring og ingen klokke. Det var mye gjørme, regn, klatring, kano-bæring, elvepadling, venting, frysing. Det var seks menn på gruppen og meg. De hadde tydeligvis båret mange kanoer og frøset mye i sitt liv. Disse dagene så ikke ut til å gå så mye inn på dem. Jeg, derimot, hadde stadig store eksistensielle kriser. Ved leirbålet om kvelden, når vi skulle snakke om hva dagens utfordringer hadde gjort med oss, var det stort sett jeg som hadde noe å by på. Kanskje hadde det vært tøffere for noen av dem å sitte alene med faren sin og snakke om smertepunktene i livet? I løpet av de dagene, og mange ganger etterpå, har jeg spurt meg selv og andre: Hva er mot?
Mot er å gjøre noe vi er redde for å gjøre. Vi er ikke modige hvis vi ikke også er redde. Jeg har møtt mange modige mennesker. Mennesker som har hatt mot til å konfrontere sin egen angst. Si nei til baktale. Være tydelige på egne behov. Be om tilgivelse for noe galt de har gjort. Eller våge å elske. Det handler ikke om høye topper, farlige konger eller annen action. Men det krever sin kvinne og mann. Når vi utviser mot, i forhold til egen målestokk, modnes vi som mennesker. Vi blir mindre redde og vi blir tydeligere, både for oss selv og for andre.