Teksten er hentet fra 1. Pet.2, 11-17.
Mirakler – finnes de? Går det an å snakke om mirakler – for oss vanlige, temmelig jordbundne, men gjerne religiøse, troende? Noen ber om at mirakler må skje. Ofte i form av helbredelse fra noe uhelbredelig. Unngåelse av det uunngåelige. Vi har ofte grunn til å ønske, sukke eller be om mirakler. Det er djupt menneskelig og forståelig å vende seg til en høyere makt, Gud, når det menneskelige og forståelige ikke strekker til. Fordi noe ligger stadig utenfor vår makt.
Noen har opplevd mirakler. Enten i form av helbredelse fra det uhelbredelige. Eller at det som så uunngåelig ut, likevel ikke ble virkelighet. Ikke merkelig om det blir en kilde til tro.
Men, mirakler finnes de? Eller, hva ser vi etter, når vi snur oss rundt i våre egne, smule begrensa om enn sammensatte liv og livsverden – og ser etter. Med hva slags blikk, med hva slags lengsel ser vi? Innover og utover. Hva gir vi navnet mirakel?
Kanskje det er der det begynner? Vi kan starte på begynnelsen, livets begynnelse – er det noen som noen gang har sett sitt nyfødte barn i øynene for første gang – og ikke kjent at dette, dette er et mirakel. Vi har ikke anna ord for det. Og bra er det – for akkurat så ubeskrivelig overraskende er følelsen av nytt, nytt liv. Og vi blir fylt av undring. Og glede. Og angst. Glede over å ha fått. Redsel for å miste. Miraklet som kjennes så gitt.
Men derifra. Til hverdagsmiraklene. Finnes de? Eller hva er det vi lever på? Hva gir mening og livsfølelse? Er ikke det kontakt med livet sjøl, som det nære, det håndgripelige. Som huden til en vi er nær, som varmen gitt av noen som så vi fraus, eller kanskje ikke så – bare ga.
Eller blikket som åpnet seg mot deg og tok i mot deg og du kjente deg sett – idet du trodde du var usynlig. Gjorde deg synlig – også for deg sjøl. Gjorde at du kjente deg til, du kjente det.
Går det an å tenke dette som en tjeneste for Gud – å anerkjenne miraklene vi kan utrette for hverandre. Ved å se, se på nytt, gi respekt, berøre, anerkjenne – og derigjennom dele liv og håp og mot?
Når Peter skriver i sitt første brev: Dere er frie; bruk bare ikke friheten som påskudd til å gjøre det onde; bruk den som Guds tjenere! Kan vi da tenke at å være en tjener for Gud kan være å bruke friheten til det gode, til å ville det gode, til å våge å gjøre det gode – og holde det fast. Holde fast, fordi det er verdt å kjempe for, det gode. Som kan bli til mirakel i noens liv.
Og så er vi redde for å miste. Det er ikke til å komme bort i fra. Men vi kan ikke la være å ta imot det gode som gis, miraklene – av redsel for at noe skal bli borte igjen. Noen skal bli borte igjen. Men redselen for å miste kan bli stor og svart og gjøre oss ufrie og ta fra oss gleden.
Er det kanskje da vi skal vende oss og takke – for det vi har fått og det vi kan være?
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi høre Jo Nesbø i sangen "Mirakel".