Teksten er hentet fra Joh. 14. 21-25.
Hva hadde ordene vært uten mellomrommene?
Uten mellomrom kunne vi ikke skilt det ene ordet fra det andre. Alt hadde flytt sammen uten mening og ende. Mellomrom er pause og plass, og i en tekst gjør det hele forskjellen.
Enda en uke er snart til ende, mange ord har kommet til oss, mange gjøremål har krevd mye av oss, mange tanker har opptatt oss. Også denne uka har mange kjent på at det kan være krevende å lete seg fram til pause og plass som kan skille det ene fra det andre, slik at en kan lese en mening ut av det hele.
Det flyktige hverdagstempoet gjør oss også mindre mottakelige for hverandre, vi har mer enn nok med å få oss selv til å henge sammen.
Hva er det vi lengter etter?
En stillhet vi ikke lar komme til orde?
Et hvilested som kan fortelle oss noe om hvem jeg er, og om å høre til?
Få har gitt så god beskrivelse av sammenhengen mellom om det å være på plass i seg selv og det å ha og gi rom for andre, som Hans Børli. Han skriver i diktet sitt om dette som er så nødvendig: "Å ta bolig i seg selv, Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen, slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne."
Troens sted og nærværets sted er det samme.
Det er der vi kan finne tilbake til oss selv, finne noe vi har glemt eller gjemt, og likevel oppdage noe nytt.
Det er der hvor rommene mellom menneskene ikke er avstander som fjerner oss fra hverandre, men som kan gi en ny forståelse av hvem vi er.
Det er der hvor en kan hvile i at en er elsket helt og holdent. Hvor det å være tilstede for noen som trenger det, er å elske Gud.
Vi avrunder denne uka med et vers fra Johannes:
Jesus sier: Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.
God helg!
Vil du skrive e-post til Valborg Orset Stene, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører "Jeg er i Herrens hender" - sunget av Kristin Asbjørnesen.