NRK Meny
Normal

Medvind og motvind

Det kan være vanskelig både å stå rakrygget gjennom stormene og å oppleve manglende framdrift i livet, sier Leif Magne Helgesen.

Fokk og rokk med liten storm i Bø i Vesterålen.
Foto: Bjørnar Hansen

Det kan blåse friskt i våre liv. Men det kan også være stille. Ikke et vindpust. Blikk stille. Vindstille betyr at seilbåten ligger uten fremdrift. Timer blir til dager. Dager blir til uker. Uker blir til år. Det skal sterk rygg til for å tåle en storm, men det kan være enda tøffere å oppleve at livet ikke har fremdrift, at ingen bryr seg om deg, at stillheten blir til en av våre største lidelser – nemlig ensomheten.

Det kan være tøft å være menneske. Det kan være tøft når du sitter alene, velvitende at livet har vært annerledes, eller at livet så gjerne skulle vært annerledes.

Denne onsdagen skal vi lese fra 2. Samuelsbok, 22:

Herren er mitt berg og min borg, min befrier
min Gud, mitt fjell
som jeg tar min tilflukt til
Han er mitt skjold, mitt frelseshorn og mitt vern
min tilflukt, min hjelper
Helt alene er du ikke.
Gud er med!,
både i gleden og i sorgen, både i hverdag og i fest.
Når det blåser opp til storm, eller når ensomheten blir til stille hav
- er Gud min tilflukt og hjelper
Selv på vår ytterste dag, da livet er i ferd med å ebbe ut,
når døden er i ferd med å ta vår siste pust.
Selv da er Gud tilstede.
Vi er alle barn av tiden.
Vår tid på jord er begrenset.
Det er rart å se seg tilbake og se hvor fort årene har gått.
Tiden stopper ikke. Våre liv er sårbare.

Vi leser videre fra 2. Samuelsbok:

Dødens brenninger brøt omkring meg
undergangsstrømmene skremte meg.
Dødsrikets bånd snørte seg om meg,
dødens snarer lå i min vei
Da kalte jeg på Herren
i min nød
og ropte til min Gud
Han hørte min røst fra sitt tempel
til hans øre nådde mitt rop
Selve om det blåser friskt,
eller selv om det er blikk stille på fjorden;
Gud ser og hører din bønn, ditt rop, ditt sukk
Gud er vår tilflukt og hjelper!