Vi vet det alle sammen. Alle mødrene som kjemper for sine barn, for at de skal få trygt vann og helst to måltider hver dag, at de skal unngå sykdommer og unngå voldshandlinger, krig og undertrykkelse. De er mange og de er langt borte. Vi vet det, men det er vanskelig for oss å vite hva vi skal gjøre med kunnskapen vår.
Lukas forteller en historie om Jesus som kan veilede oss:
”Da Jesus nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: Gråt ikke! Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset og han sa: Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp! Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren”
Vi hørte i går at det å være i fellesskap med Jesus, betyr å leve i vår verden der død og fortvilelse er en del av hverdagslivet. i dag får vi høre at det å være sammen med Jesus betyr å ha medfølelse med andre mennesker når de erfarer dødskrefter i sine liv.
Det er lett å flykte fra andres nød, særlig når den er langt borte og ikke berører mine nærmeste i familien, nabolaget eller nasjonen. Men fortellingen om Jesus er budskapet om at Gud ikke overså din og min sorg og nød. Derfor er fellesskap med Jesus å ha medfølelse med andre.
Men Jesus nøyer seg ikke med medfølelse for enken som har mistet sin eneste sønn og som går en meget usikker fremtid i møte. Jesus handler. Han gjør noe. Han omsetter medfølelse til praktisk handling.
I Det hellige land er det i vår tid mange foreldre som mister sine barn i politisk vold, både i Israel og blant palestinerne. Få foreldre makter å vise medfølelse for ofrene på den andre siden av fiendelinjen. Men noen klarer det. De dannet en organisasjon av foreldre til voldsofre med likt antall israelske og palestinske medlemmer. De møtes, støtter hverandre og hjelper søskene til ofrene ikke å bli fylt av hat. Medfølelsen til de andre ble etterfulgt av handling.
Det er ikke lett å vise inderlig medfølelse til de som er langt borte og som vi ikke kjenner. Og det er vanskelig å uttrykke den. Men det viktigste er at følelsene dine fører til handling for de andre. Det er handlingen som teller for dem som lever i nød og undertrykkelse. Det er den som kan være med å forandre de andres liv. Det er den beste måten å trene opp medfølelsen på.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Halvdan Sivertsen synge sin egen sang ”Tvil, håp og kjærlighet”.
