«Jeg liker at eldre mennesker deler med meg av sin livserfaring,» sa en tenåring til en avis her om dagen. Selv samler jeg på slike livserfaringer fra kjente og ukjente personer. Her er en av dem:
«Det har tatt meg halve livet å finne ut at min oppgave i verden ikke er å få til noe for meg selv, men heller å finne et arbeid som er verdt å gjøre, og så miste meg selv i det,» sa en mann.
Sterke ord – idealistiske ord. Må vi tenke så selvutslettende, at vi skal miste oss selv i en oppgave? Nei, men litt mindre selvopptatte kunne vi nok bli.
Et større perspektiv får vi når vi fordyper oss i Bibelens ord: «Vi er Guds medarbeidere.» (1. Kor 3,4–11). Hva i all verden innebærer det? Guds kolleger? Ja. Hans arbeidskamerater? Ja, faktisk. Han ruver selvsagt milevidt over oss. Men han har bøyd seg så dypt ned at han sier: «Hvis du vil være mindre opptatt av å få til alt mulig for deg selv, så vil jeg ta deg med på noe vi sammen kan gjøre i denne verden.» Og da tenker han ikke bare på kristelige oppgaver. Han tenker også på all positiv og byggende innsats i samfunnet.
«Vi er Guds medarbeidere.» Ja, det står videre der i bibelordet: «Dere er Guds åkerland.» Et mystisk bilde, som jeg ikke skjønte noe av, før misjonær Asbjørn Aavik sa at det innebærer at vi er Guds jordbruksprosjekt. Og så skildret han hvordan den ivrige bonden bryter nytt land, rydder bort stein og røtter, pløyer, harver og sår, vanner og luker og høster.
Da fikk jeg se at å være Guds åkerland er å la Gud få rive i meg, stelle med meg og så i meg, som et prosjekt han vil skal bære frukt for et eller annet godt. Kanskje det handler om å miste seg selv litt – under Guds arbeid med meg.
Denne måten å se det på, er ikke negativ. For Gud er kjærlig når han steller med oss. Og da kommer jeg med en tredje livserfaring fra en klok kristen som sa: «Det er ikke først og fremst vi som skal gjøre noe for Gud, det er Gud som skal gjøre noe for oss.»
Når vi mister motet, er det fordi vi ikke har oppfattet riktig det å være Guds medarbeidere og hans åkerland. Vi er forskjellige og har ulike oppgaver i hverdagen, i familieliv og menighet. – Jeg sådde og plantet, så er det andre som har arbeidet videre, men det er i alle fall Gud som gir vekst, skriver Paulus.
Det er som om han legger en byrde av seg. Han får leke som et barn i Guds store sandkasse, og det er Gud som leder, oppmuntrer og tar seg av de store sakene i verden. Så unner han lille meg å være med på det – å lære og få til noe mens han gjør alt for å hjelpe og støtte.
Vi er Guds medarbeidere. Vi er Guds åkerland. Det er ikke et krav og en byrde, men som et stort eventyr å være med på.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører DIVISI synge ”Herre, eg inderleg ynskjer å fremje di ære”.
