Teksten er hentet fra Salme 27, 7-14.
Fire dager igjen til jul, – og vi venter på et barn. Et lite menneskebarn, et Guds under. Større enn alt og uendelig sårbart og lite. Det lille guttebarnet som Maria fødte julenatt har gitt oss den aller viktigste fortellingen om hvem Gud er. Sårbar, såret og større enn alt.
Vi feirer jul fordi det er godt å vite at Gud vet. Vet hvor skummelt og skjørt det er å være menneske. Vet hvor vanskelig det er å være overlatt til de andre. Vet hvor fantastisk det er å høre til – sammen med noen, og hvor ensomt det er å ikke få plass der de andre er trygge. Gud vet.
Å se et bitte lite nytt barn inn i øynene er en stor opplevelse. Nesten litt skummelt. For det lille barnet ser så mye, har et så stort blikk. Fanger så mye. Ser meg og ser på meg sånn som ingen andre gjør. Ser tvers igjennom. Ser alt. Det kjennes sånn. At dette blikket vet noe om meg som jeg bare nesten vet selv.
Det lille øyeblikket - da jeg kan innbille meg at nå ser dette barnet alt, er hellig. Det er trygt og vakkert og jeg tenker at det er hellig. Mest fordi det minner meg om at det hele jo finnes. Jeg, med alt mitt finnes jo. Det vonde finnes, jeg bærer det med meg, det som kanskje ingen andre noen gang får vite om. Og det gode finnes, det som gjør meg sterk og glad og modig. Hele min fortelling finnes, hos meg og hos Gud. Det blir jeg minnet på når det bitte lille nye livet ser meg.
Det er skjørt og livsviktig å bli sett. Men noen ganger gir livet så vonde erfaringer at det går an å tro at ingen tåler å se. At ingen tåler å høre min fortelling. At det vonde vil smitte. Noen ganger er det liksom ingen steder å gå. Ingen rom som er store nok, eller rause nok til det jeg må bære. Hvem orker å se det jeg lurer på om jeg orker å leve med? Det lille barnet skal slippe det. Men jeg vet at Gud engang også ga meg barnets blikk. Ble ikke jeg også en gang skapt i Guds bilde?
Av og til er denne flere tusen år gamle bønnen god å låne,
Hør meg Herre når jeg roper, vær meg nådig og svar meg!
Jeg minnes du har sagt: "Dere skal søke mitt åsyn!" Herre, nå søker jeg ditt åsyn. Skjul ikke ditt ansikt for meg! Vis ikke din tjener bort i harme, du som har hjulpet meg. Slipp meg ikke og forlat meg ikke, du Gud som er min frelser.
Vil du skrive brev til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Sissel Kyrkjebø synge "Lær meg å kjenne dine veie".