NRK Meny
Normal

Man skal gi så lenge hånden er varm

Selv om man ikke nødvendigvis finner en mening med det som skjer, kan man allikevel se betydningen av det, sier Karsten Isachsen.

Åpne hender.
Foto: Illustrasjonsbilde

Jeg vil så gjerne være lykkelig. Jeg vil at hver dag i livet skal være en lykkelig dag. Noen har som minstekrav at de til enhvert tid skal kjenne seg lykkelige. Og er jeg ikke lykkelig i dag, så er jeg skuffet, meget skuffet, over livet, over menneskene og jeg er skuffet over Gud.

Jeg er et moderne 2009-menneske. Og jeg finner meg ikke i å være ulykkelig.

Jeg ønsker tvert i mot hver dag å maksimere lysten og velværet, og minimere smerten. 2009-mennesket vil at enhver dag skal være en lykkedag, men det lar seg ikke gjøre. Jeg vil oppleve smerter av alle slag i løpet av mitt liv. Men smerte er en kontrastvæske. Og hvis jeg utelukker den, mister jeg min orientering om livet. Smerte skaper i meg den uro som får meg til å tenke.

Jeg har en kollega i Sverige som samler tusentalls tilhørere. Han og kona har mistet to barn. Ordene han sier er aldri lettvinte. Han kan være munter og fremkalle gjenkjennelse og latter. Han kan også snakke om det vanskelige i livet så det går rett i kroppen på folk.

Han sier blant annet: ”Det finnes ingen enkle liv. Men om du er et menneske som føler og opplever meningsløshet, vil jeg spørre deg: Er mening det samme som betydning? Og du, er det meningen at alt skal ha en mening?”

Han har skrevet en bok om å miste barn, den har som tittel "Når trærne blir bladløse, ser man lenger fra sitt kjøkkenvindu". Han har lært meg å se mer etter betydning enn etter mening. For om noe som skjer er alldeles meningsløst, så er det ikke samtidig betydningsløst. Jeg finner ikke alltid en mening med det som skjer, og med hvordan jeg har det. Men jeg ser etter betydningen av hva det som skjer gjør med meg og hva jeg kan gjøre med det som skjer.

En dame på 92 år hadde i sin alderdom like stor glede av å gi bort alle sine ting som hun tidligere i livet hadde ved å anskaffe dem. Til slutt hadde hun bare igjen stolen hun satt i og sengen hun sov i. Den dagen hun solgte gifteringen sin, og ga pengene til Frelsesarmeen, sa sønnen til henne: ”Jeg synes du gir bort for mye.”

Men den gamle visste hvilken forandring som skulle skje den dagen hun døde, så hun så på sønnen med varme i øynene og sa: ”Man skal give, så lenge hånden er varm.”