Denne vinteren har det vært mye diskusjon om hvordan vi begynner våre gudstjenester. Noen etterlyser den gamle klokkerbønnen: ”Herre, jeg er kommet inn i ditt hellige hus”. Andre synes det er bedrøvelig å hilse menigheten velkommen med en ganske så tung og alvorlig syndsbekjennelse som ikke akkurat har overskudd av livsgnist.
Kanskje er det tid for en justering, ikke for å sette en strek over at synd og svik er vårt grunnproblem, men for å understreke at hvis vi gjør en delsannhet til helsannhet blir resultatet usannhet. Å snakke om lysten til det gode uten å bekjenne lysten til det onde blir like galt som å snakke om lysten til det onde uten å takke for lysten til det gode.
Derfor ønsker jeg meg en inngangsbønn hvor vi både takker for livets goder og bekjenner som synd det som ødelegger vårt liv. I vår menighet sier vi derfor: ”Vi kjenner lysten til det gode i våre hjerter, forny oss og gi oss mot til å elske.
Vi kjenner lysten til det onde i våre hjerter, se i nåde til oss og tilgi oss”. Det skulle da bare mangle at vi ikke har med begge lyster. Det er jo sånn livet vårt er. Derfor; lysten til det gode i dagens andakt, og lysten til det onde i morgendagens.
Da Jesus kom hilste Johannes ham med følgende karakteristikk: ”I Ham var liv og livet var menneskenes lys”. Det er vår i lufta og tid for lyst og glede. 80 % av alle vielser skjer fra nå og frem mot høsten. Aviser og ukeblader skriver mye om tidsklemme, sex og livsstil.
Men det spørs om ikke det mest avgjørende for oss er at vi sauser hverandre inn med godhet og ber om å få mer av lysten til det gode, sier profeten Mika: ”Herren har jo sagt deg hva godhet er: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud”
Men hvordan står det til med godheten i dag? Er hjemmene våre åpne og preget av gjestfrihet? Gamle dagers uforpliktende ”stikk-innom” er avløst av gjennomforberedte fester for de spesielt inviterte. Kaffe og kringle har møtt sine overmenn med gourmetmat og den nye vinkulturen.
Jeg savner Signe Sebakks gjestfrihet på Gjøvik hvor det var frihet for gjesten og gratis både å komme inn og å gå ut. Alle i nabolaget visste at det var åpent hus under ettermiddagskaffen, og Signe alltid dekket på til en ekstra. ”Hvorfor til en ekstra,” spurte jeg henne en gang, og hun svarte: ”Kjæm det noen så kjæm det noen. Kjæm det itte noen så kæn vi tenkje på noen”. ”Herre, vi kjenner lysten til det gode i våre hjerter, forny oss og gi oss mot til å elske”.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Hilde Svela og Jostein Hasselgård i den keltiske salmen ”Alt er ditt”.
