God morgen.
For en drøy måned siden var jeg på besøk i ville, vakre Lofoten. Det ble fine, innholdsrike dager, sterkt preget av sammenhengende sidelengs regn. Nå er det så absolutt slik at Lofoten for meg er mye mer enn naturopplevelsen. Der har jeg vokst opp, og i hele mitt voksne liv har turene opp dit først og fremst vært for å besøke mamman og pappan min, og familie for øvrig.
Mora mi var også strålende fornøyd med besøk av sønn og barnebarn sørfra. Noe av det første vi gjorde etter ankomsten var å ta en tur på kirkegården. Der tente vi lys på min fars grav. Vi sto der litt, mellom fjellet og havet, i respekt og i savn. Vi rusla litt rundt, så til andre kjente og kjære, før vi vendte tilbake til en varm leilighet. Kanskje brant lyset vi tente fortsatt, da vi forlot Lofoten noen dager senere.
I går kveld var kirkegården, her hvor jeg bor nå, full av små lys. Det så nesten ut som om den gikk i ett med stjernehimmelen over oss. Inne i kirka hadde vi hatt minnegudstjeneste. Mennesker som hadde mista noen i årets løp var spesielt invitert. Navn ble nevnt og lys ble tent. Sorg, savn, respekt og heder fylte rommet, -sammen med tårer og lys, masse lys. Lys, kanskje som et bilde på at det er håp i mørke.
Og vi sang: Blott en dag. Om han som har gitt oss løfter om at vi skal bli tatt vare på. Hver dag og inn i evigheten. Og ute speilet altså kirkegården stjernehimmelen. ”Av jord er du kommet. Til jord skal du bli.”
Det oppleves sant. En realitet. Vi lever en stund. Av jord og til jord. De to første skuffene med jord sier at: Livet har en begynnelse. Livet har en slutt. Men ved Jesu oppstandelse fra de døde, har jeg fått lov til å skufle på med nytt håp i ordene: ”Av jorden skal du igjen oppstå.”
Jesus har gått foran oss. Han sa han var lyset. Verdens lys. Lyset som aldri slukner, men skinner i mørket. Nå går han med oss. Blott en dag om gangen og inn i evigheten. Jesus sa til sine venner: Dere er verdens lys.
”I sorg er det godt å være alene, men nødvendig å være omsluttet,” sa en til meg. Jeg vet hun har rett. Vi trenger hverandre. Vi trenger å omslutte hverandre. Lyse for hverandre når dagene er mørkest, og kirkegården speiler stjernehimmelen. Hvil du også i løftene fra Han som alltid verner om sin dyrebare eiendom. Han som gir lys og håp, i går, i dag, et øyeblikk om gangen og inn i evigheten.