Dagens tekst er en lovsang, en Davids-salme: ”Min sjel, lov Herren! Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn. Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger!” Salme 103.
Jeg må bare innrømme at jeg greier ikke helt å henge med i lovsangen. Jeg øver meg stadig på det, men det blir bare halvveis. Når halleluja-faktoren på salmene blir for høy, så greier jeg ikke henge med i svingene, og legge hele meg i de fine ordene. For dypt inni meg har jeg ei erfaring med en Gud som sviktet meg i mitt livs mørkeste stund. Den erfaringen gjør at jeg tenker: Hvordan skal jeg kunne stole på Gud etter dette? Hvordan kan jeg av hjertet synge at Gud er god, og lovsynge hans navn?
Jeg har vært der en gang – jeg var veldig god på å synge lovsanger. Men nå er jeg et annet sted. Og jeg vet at jeg er ikke alene her – det er mange andre rundt meg som har gjort den samme livserfaringen. Derfor synes jeg det er viktig å sette ord på denne erfaringen, også i kirka. Det er mye bedre å være ærlig og ekte, enn å være from.
Jeg synes det er flott å høre på ekte lovsang. De som synger lovsanger må få lov til det, tenker jeg. Jeg kan lytte og glede meg over sangen deres, og tenke at vi utfyller hverandre. Det blir som med den fromme presten som var på fisketur sammen med en kamerat – så opplevde presten at storfisken glapp, og da sa han: ”Nu får du sei det som skal seiast!” På samme måten sier jeg til de som er god på lovsang: ”Nu får dokker syng det som skal syngast!”
Jeg har hørt at i Finland går alle lovsangene i salmeboka i moll. Det passer kanskje best til deres lynne. Det passer meg også bra! Lovsang i moll – med en djup og mørk undertone, det kan jeg være med på. Da tar jeg med meg hele livet inn i sangen. Og så strekker jeg meg litt mot det som skal komme. For jeg har hørt at i himmelen skal det bli mye lovsang. Det tror jeg skal bli lovsang i dur! Og jeg gleder meg til den dagen.