Teksten er hentet fra Jer. 1, 11-12.
Fargesprakende fjærpyntede fastelavnsris, de som sanitetskvinnene selger… ! Eller fastelavnsboller med krem….! Mmmm… I går var det fastelavnssøndag!
Kanskje uten at vi helt oppdaget det, startet en liten festperiode i går. I dag er det til og med lagt inn en blåmandag! Kirken stemmer ikke alltid med bildet av å være en hengehueinstitusjon… Fra tidlig av påbød den folk å ha en skikkelig 3-dagers fest før fastetiden begynte, så de skulle ha noe å gå på. Og da er det forståelig med en blåmandag å komme seg på før fetetirsdagen fortsetter i morgen.
Uttrykket har også sammenheng med at denne dagen dekket de til alterbordet i kirkene med blå duk, for å vise at prestene allerede var i gang med forberedelsen til den 6 uker lange fastetiden før påske.
Men hvorfor fastelavnsris? Det er sikkert flere forklaringer. En av dem var at de slo litt på både mennesker og dyr med riset, ikke for å plage, men for å sikre fruktbarheten. "Livskvisten" ble riset kalt av mange. Det er et godt navn. Fordi det ligger spireevne og liv inne i de nakne kvistene.
Rett før jul fant jeg en stor avbrukket gren rett utenfor kirken. Den lå svart og lang ute på fortauet. Jeg skjønte den var blitt revet av et av de trærne som alltid har så vakre lyserøde blomster når maimåned kommer. Først satte jeg den bare inntil treet den var brukket av, men neste gang jeg passerte kunne jeg ikke annet enn å ta den med meg inn. Jeg satte den i litt vann, - den var så stor at den rakk nesten opp i taket.
Allerede tre uker senere – rett over nyttår – fikk jeg se at lyserøde blomster spratt fram fra de svarte kvistene! Det var mye, mye tidligere enn jeg hadde ventet. Vi bar den inn i kirken, og den blomstrende grenen ble til årets første preken! En livskvist hadde kommet inn – ikke for å piske oss til fruktbarhet, men for å forkynne et håp!
Når Gud kaller profeten Jeremia til tjeneste begynner han med å si at han har forberedt noe inne i Jeremia lenge før han ble et foster. Men Jeremia prøver å slippe unna, han tør ikke svare ja til Gud. Da er det at Gud spør ham der han står: "Hva ser du, Jeremia?" Ingen som Gud kan bruke alt omkring oss til å tale. Jeremia svarer: "Jeg ser en kvist av mandeltreet". Noen steder står det at han sier: "Jeg ser en gren av våketreet", fordi mandeltreet blomstrer i januar på bar kvist før alle andre trær blomstrer. "Da sa Herren til meg", sier Jeremia: "Du så rett, for jeg vil våke over mitt ord og sette det i verk."
Våketreet er altså som et fastelavnsris, og Gudsordet er en livskvist! Noe ligger skjult som skal skyte fram. Fastetid er tiden hvor erkjennelsen av å mangle noe blir en drivkraft til å strekke seg lenger fram. I noen faser av livet kan vi gjenkjenne oss selv som svarte livløse trær, eller som altfor ofte våknende opp på en blåmandag.
Da trenger vi en livskvist for å huske at det er en som har våket over oss siden før vi ble født. Han venter bare på den rette tid når det han har lagt ned i oss skal blomstre. Det lønner seg å be Ham om hjelp til å være tålmodig i ventefastetiden og samtidig være villig til å la våren komme. Fastelavnsrisets fargesprakende fjær røper at det er livet vi venter på, og at det er verd en fest allerede nå!
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Frikor i sangen "En glad samba" skrevet av Sven Aasmundtveit og Jon Kleveland.