Frigjøringsdagen
Teksten er hentet fra Åp. 2, 8–17.
Da jeg var tenåring elsket jeg å høre de voksne fortelle fra krigens dager. Om da mamma som trettenåring stod i vinduet og så tyske fly på himmelen i 1940 mens bestefar roet familien med at ”de er ute av landet om to uker…” Han tok veldig feil, men bare på bakgrunn av det faktum at ingen underveis visste hvor lenge krigen ville vare, kan jeg forstå litt av det mamma forteller om den vanvittige gleden som fylte hjertet hennes da krigen var over fem år seinere.
Pappa fortalte om radioer som ble gjemt og nyheter fra England. Selv leste jeg alle bøker jeg kom over om unge mennesker som tok vanvittige sjanser for å redde landet vårt. Hvor unge de fleste av dem faktisk var, har jeg først forstått lenge etterpå – og det gjør bragdene deres om mulig enda mer imponerende…
Mange av dem har levd med sterke traumer i ettertiden. Mange måtte bøte med livet i kampens hete og fikk aldri smake på den friheten som er en selvfølge for min egen generasjon. Jeg har grunn til å være dem mer takknemlig enn jeg antagelig vet å være…
Vi mennesker har begrenset evne til å anerkjenne den slags bragder. Vi som er født etter krigen – og mange av de som opplevde krigsårene i Norge – forstår ikke hva vår frihet og levestandard har kostet andre. Hvor mye ”fedrene har kjempet og mødrene har grett”, som vi synger i nasjonalsangen.
Men Gud forstår. Og Gud anerkjenner troskap og mot. Både hos de som har tålt mye og har levd med smerten i etterkant – og de som forble ”tro til døden”, som det står om i dagens tekst:
”Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans” er utfordringen og løftet i brevet til menigheten i Pergamon.
Den menigheten hadde kjempet for sin eksisens som kristen kirke i en by med aktiv hedensk tempelkultus. Gud så at de kjempet – og visste at det ville være kirkens lodd i framtida å kjempe som kjerringa mot strømmen for de gode verdiene.
Den tiden da dette ble skrevet har det til felles med krigsårene i Norge, da dette landets frihet ble vunnet, og med vår egen tid, at vi som mennesker ikke helt forstår hva som virkelig er kampen for det gode. Heller ikke hva denne kampen betyr for andre mennesker og i den store sammenhengen. Men han som ser det hele fra et høyere perspektiv, han forstår – og om ingen andre noen sinne verdsetter uselviske handlinger, så gjør han det.
Er du en av dem som har kjempet? Om ikke til døden, så med stort offer. Eller kanskje du står midt i det nå? Legger til rette for at ett annet menneske – eller kanskje mange rundt deg – skal få et godt og trygt liv? Du gjør det med glede, men det koster – dyrt.
Jeg skulle ønske du denne morgenen kunne høre den stille stemmen til han som sier: Jeg ser deg!
La det være din usynlige seierskrans…
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører SKRUK synge salmen ”Alltid freidig” med Jorunn Lovise Husann som solist.
