Det er årets nest siste dag. Nå dør et år, om få timer. Skjønt, det gjør ikke det. Et år er jo bare en ramme. Tid har ikke noe liv i seg selv. Så et år dør ikke, døden er forbeholdt de levende.
Jeg er prest, og har forrettet begravelser når mennesker dør. I blåsten en vinterdag ute på kirkegården har jeg lest de eldgamle ordene over den døde:
Av jord er du kommet, Til jord skal du bli, Av jorden skal du igjen oppstå.
Jeg så et bilde i avisen for en stund siden. De hadde funnet noen kister som var 150 år gamle. De døde var balsamert, men likevel ganske formullet etter 150 år i jorden.
Du kunne fortsatt ane ansiktstrekkene, og hvordan de en gang så ut. Men de var brune og jordfarget, og mer jord enn kropp. De var på en måte fotografert like før de ble jord igjen.
Inger Hagerup skriver et sted:
"Mot natt og stumhet går vår slekt. Vi stuper en for en Og øker jordens egenvekt Med våre bleke ben.
Fra livets urtid og til nu Har dette evig skjedd. Bøy deg for loven også du. Min sjel, vær ikke redd."
Vår klode består av jord og stein og vann og ild. Jord er laget av planterester og levninger av dyr og mennesker. Det er ufattelige mengder planter, dyr og mennesker som gjennom millioner av år har gitt oss all jordas jord, alle våre blomsterenger og alt vårt akerland.
Maten vi spiser, dyrkes i jorden som de døde gir oss. Livet serveres på dødens fat. Jeg er en del av den evige sirkel. Menneskekroppen har ikke andre grunnstoffer enn de du finner i støv og jord.
Visesangeren Erik Bye forlot oss i året som gikk.
For 40 år siden spilte han inn sanger av Einar Skjæraasen. Der sang Erik Bye slik Einar Skjæraasen skrev:
"En sommer er borte og ringeren ringer og vinteren venter bak visningens port.
Vi også skal møte vår høst og forarmes vår styrke skal trenges tilbake og bort.
En blekere årstid Skal røre vår tinning Og stemmene dempes I far og i foss.
Og en gang en vårdag Skal knoppene springe Og heggen skal ange Men ikke for oss."
Jeg vil gjerne være herre over min tid, over min kropp og mine krefter. Men jeg kan ikke sette grime på tida, og føre den dit jeg vil.
Et gammelt salmevers setter det hele på plass for meg:
"Mens tidene går så meget omskiftes og lite består berømmelse senkes i glemselens hav dog evig skal minnes et kors og en grav en dåd som har banet til himmerik vei han døde for meg."
* * * *
Vi hører Ole Edvard Antonsen og Kirsten Bråten Berg i "Vitae Lux" skrevet Frode Alnæs og Ivar Dyrhaug.